|
|
Fluen på COOP-blomsten
Det er søndag, og uvanlig stille i huset. Alle er dratt. "Jeg stikker nå, det er oppmøte kl.10.00." " Jeg følger han opp." "Jeg drar til Sara og hjelper til å rake". Døren slår hardt igjen, alle drar hvert til sitt. Og jeg sitter der med koppen min, fortsatt ikke påkledd.
Tekst og foto: Elisabet Molander
For 7-8 år siden drømte jeg om følelsen av å gjøre akkurat det jeg ville, en søndagsformiddag. Helt alene. Dra ut, sammen med kameraet og jakte på stemningene, motivene, fargene og menneskene. Nå var jeg der, og det var like deilig som jeg trodde.
Umiddelbart la jeg opp ruta, retning Skjennungen. Mot rød-gul-oransje stemning i naturen, sterk sol, klar himmel. Høst. Men, hva med å heller bevege kroppen sørover, mot den urbane høsten. Beslutningen var allerede tatt idet tanken om de stille søndags-gatene dukket opp. Og det beste av alt, jeg skulle gjøre noe helt annet i dag, en liten hverdags-revolusjon for meg selv. Eller rettere sagt, en aldri så liten søndagsrevolusjon. Jeg skulle bryte et kjent og kjært mønster på en tradisjonell familie-søndag. Jeg, sykkelen og kameraet.
Gatene var stillere enn jeg trodde. Men lyset var skarpt og varmt, og fargene like sterke som i skogkanten. Benken i parken så litt trist men likevel innbydende ut, de stripete persiennene foran skolens klasse-vinduer sto og smilte og strålte mot den blå himmelen. Og så, den lille fluen som hadde landet på COOP-blomsten, liten og glad, gnikkende på hendene sine. Klar for å ta av til neste by-blomst. Plutselig fikk jeg en følelse av at jeg var på en slags avskjeds-tur med lyset og livet i byen. Det sto i avisen i dag også" Nå går det mot mørke-tiden". Nordlendingene hånler
selvsagt av en slik uttalelse. Vi søringan vet ikke hva mørketid er. Vi vet i grunn ikke så mye om verken vær, vind eller lys. Samme for meg, denne turen er et farvel med lyset og varmen. Og det er i grunn ikke så farlig at vinteren kommer krypende. Det er egentlig litt deilig å gå i hi iblant.
Dermed ble det enda mer om å gjøre å få med seg mest mulig. Gamle hus, nye hus, vinduer tildekket av blomster, vinduer uten blomster som sto og skinte helt alene. Balkonger uten mennesker, husrekker i alle farger. Og sakte men sikkert begynte folk å vandre i gatene, lett slentrende alene eller taktfast fire og fire. En tur i parken med hunden. Og så den lett lutende gamle mannen med sin lille blå pose, på vei hjem til en stille leilighet.
Et lite skår i gleden var likevel at jeg sakte men sikkert begynte å tenke på at dette var jo den store dagen da folk ga av sitt hjerte og fra sine lommebøker til Redd Barna. Her fløy jeg rundt med kameraet og trodde jeg var den store øyeblikks-fangeren, med blikk for omverdenen, mens jeg jo egentlig skulle ha ringt telefonnummer 02224, og brukt mine søndagstimer til å samle inn penger. Det murret litt innvendig. Neste år. Da….
Jeg syntes likevel ikke at dette skulle overskygge min barnlige glede over å bruke blikket rundt meg, og ha min fredelige stund for meg selv og nyte den. Kanskje ville den gjøre meg til en gladere mor, en mer omsorgsfull kone, en mer oppsøkende venninne, en mindre opptatt datter, en mer sprudlende kollega. Fast overbevist om at min lille søndags-revolusjon også var viktig i en global og lokal sammenheng, syklet jeg hjem igjen, med 34 ny-tatte bilder, 4 boller og et dunkende hjerte etter alle oppoverbakkene.
Og alt dette, gjennomført på en 2 timers tid. Kanskje alle burde gjøre små hverdags-revolusjoner, stikke av litt og dukke opp igjen som et nytt og bedre menneske. For det er jo det vi skal bli hele tiden, et bedre menneske. Eller? Jeg tror i hvert fall ikke det blir min siste stille revolusjon.
PS. Sterkt inspirert av min 12-åring, som mente at vi måtte være bøssebærere i år, ringte jeg faktisk telefonnummer 02224 etter at disse ord var skrevet ned. Og takk til Anders for det. Men, de trengte ikke flere bøssebærere! Snakk om skuffelse. Neste år, da!
| 
|
|
|
