|
|
Menns hjerne
Elektronisk scanning av menns hjerner viser at området for "Rydding" er mikroskopisk lite, mens senteret for "Sex" fyller enorme arealer. I kvinners topplokk er det nesten motsatt, bortsett fra at "Shopping" der beslaglegger mesteparten av hjernekapasiteten.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Dette er en slags skriftlig gjengivelse av en vitsetegning som har sirkulert med stor suksess i lang tid. Jeg tror den har slått sånn an fordi den illustrerer en fundamental sannhet - ikke nødvendigvis med riktige størrelser når det gjelder arealbruk i øverste etasje, men dog: Menns og kvinners hjerner er svært ulikt skrudd sammen.
Menns hjerner har for eksempel langt flere vanntette skott enn kvinners hjerner. Der det er god sammenheng mellom dette og hint i de fleste kvinners hoder, er det fragmentene som rår grunnen i mennenes. En del som handler om jobb. Totalt atskilt fra den delen som handler om familie. Som igjen er uten kontakt med det ikke uvesentlige hjernerommet som er forbeholdt fotballkamper og skøytetider.
Så når det norske samfunn oppleves å være fullt av fragmentariske løsninger, en bit her og en helt annen der, av enkeltsaker som spriker i alle retninger, er det høyst sannsynlig fordi det er skapt og styrt av menn med usammenhengende hjerner.
Vi menn har hjerner som er velegnede for særlig to ting. Den første kan kalles fokus. Fordi vi slipper å tenke på helhet og sammenheng, blir vi noen djevler på å fokusere. Vi evner å lukke alt annet ute, om så skulle gjelde (og det gjør det faktisk av og til) for å gi all konsentrasjon og kraft til en ting. Derfor er vi flinke til å få ting unna. Vi er flinke til ikke å la oss avlede. Og flinke til å spise elefanter. Det kan som kjent kun gjøres på én måte: En bit av gangen.
Kvinner er langt dårligere elefantspisere enn oss menn, fordi de overskuer helheten før de begynner, og derfor føler seg godt forsynt innen måltidet overhodet er begynt. Selv er jeg en brukbar spiser av elefanter, fordi jeg trener mye på det. En alminnelig arbeidsuke i mitt liv kan ofte fortone seg som en slik, og skulle man tenke på hvor mye som faktisk må inntas før det blir lørdag, ville man trolig gitt opp umiddelbart. Men en bit av gangen, tygg og svelg, og så neste bit, og før du vet ordet av det er det blitt torsdag, og så er det bare to bakbein og en skinke igjen før hele giganten er borte. At det blir så som så med fordøyelsen etter hvert, må vi bare akseptere. Baksiden av elefanten er selvsagt at menn faktisk ender med elefantuker støtt og stadig, der kvinner, med sine sartere mager og kresnere diett, sørger for at det ikke blir så mange mastodonter å gå løs på i livet.
Altså; menn er gode på fokus. Den andre tingen hjernene våre er velegnede for, er fortrengning. Fordi vi har så mange skott og små avlukker i hjernekistene våre, er det vår minste kunst å plassere problemer på en slik måte at vi slipper å tenke på dem;langt mindre løse dem.
Det er meg min minste kunst å ta et stort problem og trykke det i en liten eske, låse den igjen og gjemme den i hjernens mørkeste kjeller, for et minutt eller to etterpå å ha glemt at problemet overhodet eksisterer. Kanskje har vi ekstra lagerplass et eller annet sted (nede i kulemagen vår, kanskje?) der vi stadig stuver vekk uløste problemer og så kaster nøkkelen.
Er barna mine misfornøyde med meg fordi jeg er mye borte? Uff, det var dumt. Jaja. Nei se der! Der kommer Martin Andresen løpende med ballen, skyt da Martin! Hysj da unger! Er dere her ennå?
Og du da, kjære kollega, har du et problem som plager deg på jobben? Tusen takk for at du delte det med meg og ba om en tilbakemelding. Jeg tar min del og slipper den ned
i den store søppelsjakta, jeg, for har du sett på maken?!!! Jammen har jeg et møte, gitt, og hei og hå og ha det bra, nå går jeg til møterommet, og skulle du, kjære kollega, minne meg om problemet din igjen om et par uker, ser jeg forbauset på deg og sier næmmen har du et problem du da, det var det fint du sa fra om.
Det vil si, du tar vel bare problemet opp igjen med meg to uker etterpå hvis du er en kvinnelig kollega. Er du en mannlig kollega, en såkalt kammerat eller kærnmis, har du fortrengt det hele, du også, og så går vi begge to lallende omkring i korridoren og fokuserer på noe helt annet.
Kvinner som har venninner, fortrenger ikke problemene sine, de snakker om dem, bearbeider dem, bærer dem med seg og synes det var fint hvis de ble løst. Er det en mann med i problemet, som dets årsak eller som påkrevet del av løsningen, blir de derfor irriterte, frustrerte og fortvilede når de ser at saken for lengst er ute av sinn og ute av hjerte, rett og slett trengt ut i et hjørne eller ned i kulemagen, og at intet tilsier at det noensinne vil bli hentet frem igjen og gått løs på.
Dette tror mange kvinner skyldes vond vilje hos oss menn, men det gjør det ikke. Det skyldes at vi er skrudd sammen sånn, og kanskje må være det for å overleve, vi som har så mye annet å fokusere på. Og løsningen er ikke å bli sinte på oss, for fortrengningsmekanismen vår er ikke bevisst, den er en refleks; problemet spretter ned i esken og forsvinner i dypet, på samme måte som benet vårt spretter ut når doktoren slår oss på kneet med en liten hammer. Vi kan ikke med viljens kraft holde benet i ro, like lite som vi intellektuelt kan betvinge oss til å ta problemene alvorlig og løse dem, når de spretter unna før vi får sukk for oss.
Nei, skal problemene bli løst og sett i sammenheng, må kvinner møysommelig, tålmodig og kjærlig ta dem frem, igjen og igjen, uten å geberde seg over at de enda en gang var fortrengt; snakke rolig med oss, holde tanken fast og øve med oss, hjelpe oss med letingen langt der nede i midtpartiet, og vise høylytt begeistring hvis vi evner å holde tanken fast i flere minutter av gangen. De må se oss i øynene så vi ikke skifter fokus. Og de må ikke kjefte. Aldri kjefte. For når vi menn får kjeft, da spretter forsvarsmekanismen vår frem ved ren refleks, og vi leter ikke i våre egne mørke lagringsanlegg etter noe som helst, men peker straks og med stor kraft tilbake på den som pekte på oss, altså på kvinnene våre, og sier at problemet ikke er selve problemet, problemet er at du, kvinne, klager over problemet. Det er klagingen som er problemet, capisce?
Jaja, dett var dett, nå fokuserer vi på noe helt annet, dere, nå er artikkelen ferdig og innsikten glemt, hvis det noensinne var noen. Nå er vi glad igjen og går til kiosken og tipper litt. God helg til hver især.
4. oktober 2003
Menn om mangt, Vårt Land
| 
|
|
|
