|
|
Menn, kvinner og gode ledere
Vi har vært vitne til et selsomt skuespill rundt Statoil og deres framtidige konsernsjef og styreleder. Reproduksjonen av cv'en for landets ti tyngste næringslivstopper, alle menn, har gått avisredaksjoner rundt. Så kommer Kaci Kullmann Five inn fra sidelinjen og blir konstituert styreleder. Vi kan alle puste lettet ut. Er det en liten holdningsendring på gang?
Andrew P. Kroglund, Blekkulfs miljødetektiver
Skandalene i norsk næringsliv kommer og går. Ledere sparkes og fallskjermer utdeles, og hele tiden er det den samme lille klikken av toppfolk som går igjen i posisjoner som konsernsjef og sentrale styreverv. Ansgar Gabrielsens innsats for å få 40 % kvinner inn i børsnoterte aksjeselskaps styrer innen 2005 er derfor meget viktigere enn vi kanskje først forsto. Norske bedrifter har et for lite rekrutteringsgrunnlag.
Håpet er at vi på sikt vil få et annet type ledersjikt som ikke nødvendigvis står fram som de som jobber mest, har flest mulig styreverv, de som står fram i media og forteller at familien kommer i annen rekke eller de som «sprekker» og faller sammen.
Tidligere har industrikonsernet Tomras leder stått fram i et intervju og sagt at jobben tok all hans tid, og han hadde derfor kun ett styreverv i tillegg til selve jobben. Tenk det: Sitte i et såpass stort konsern og kun ha ett styreverv! Om den krevende jobben for Tomra eventuelt gikk ut over noen? Familien, svarte han. Mange andre næringslivstopper sitter gjerne i 7-8 styrer, i tillegg til så krevende jobber at fallskjermene er andre folks 10-års lønningspakke..
Tidligere konsernsjef Siem i Kværner fortalte pressen i sin tid at han ikke hadde spurt familien til råds da han takket ja til lederjobben i konsernet. «De ser meg uansett nesten ikke», var Siems rasjonelle begrunnelse. Norske Skogs Jan Reinås kom med lignende «bekjennelser» i et portrettintervju - jobben først, på bekostning av familien.
Thorbjørn Jagland kjørte seg hardt, i sin todelte rolle som utenriksminister og partileder. I boken sin fra denne perioden sier han at ÷ «jeg hadde skjebnen til mine forgjengere - Knut Frydenlund og Johan Jørgen Holst - i tankene. Begge døde på sin post».
Det er selvsagt viktig for samfunnet at folk tar ansvar - og at folk står på, og at folk tar verv. Men det kan tippe over til det patetiske når folk står fram og viser med ord eller handlinger at familie er andre prioritet, når ens egen maktbase, enten i næringslivet eller politikken (og her blir grensene etter hvert mer utydelige) og når folk kjører seg i grøfta og likevel fortsetter.
Olav Fjell ble tvunget til å ta konsekvensen av sitt dårlige lederskap. Samtidig trakk han seg fra sitt styrelederverv i NSB. Hva i all verden gjør sjefen i Statoil som styreleder i NSB? NSB er en av Norges dårligst ledede bedrifter, og trenger en styreleder som har tid og overskudd til å lede. La oss håpe at Fjells avgang også kan avstedkomme litt større kritisk blikk på hvor mange styreverv eller hva slags krevende stilling du får ha før du er funnet upassende til ytterligere verv.
Menn, særlig de over 50, er født og oppvokst i en tid da selvbildet speiles i utesfæren. Dagens yngre menn har i tiltagende grad lært seg å ta i bruk den milde tvangen pappapermisjonsmåneden er, og flere menn bruker mer tid på barna sine. Det betyr at familien blir viktigere, og at nærhet blir en større del av repertoaret. Med flere kvinner inn på styrerom og som konsernsjefer vil balansen ytterligere bli styrket. Lederskapet blir neppe noe dårligere heller. Men det er mulig at fallskjermene blir noe lavere?
Menn, kvinner og gode ledere
Dagsavisen, 8. oktober 2003
| 
|
|
|
