|
|
Dvergers fødeland
Hva fører oss sammen? Hva fører oss fra hverandre? Hva er problemet til nestformannen i Oslo Fremskrittsparti?
Bjørn Gabrielsen
Amish-folket i USA er en mildest talt eksentrisk gjeng, som har beholdt sin platt-tyske dialekt i over to hundre år og fremdeles klarer seg uten innlagt strøm eller bensindrevne farkoster. Visstnok er dette lakmustesten de bruker hver gang de må ta stilling til hvordan de skal møte ny teknologi: "Vil dette føre oss sammen, eller vil det føre oss fra hverandre?" Det er ikke elektrisiteten i seg selv som det er noe galt med, sier de; problemet er at for å bli tilknyttet strømnettet må man ha en bankkonto, man blir avhengig av storsamfunnet, og terskelen for å skaffe seg fjernsyn blir lovlig lav. Og plutselig har man bestilt undertøy fra postordre firmaet "Victoria's Secret" og tilbrakt kvelden med å glo på "Venner for livet".
Nå skal man være grundig, ja, nesten hysterisk forsiktig med å romantisere lukkede, sære samfunn. Men samtidig må man innrømme at det er noe veldig vakkert ved at noen ignorerer spørsmål som "vil dette gjøre det bekvemt for meg? " eller "vil dette gjøre at jeg sparer kr 19,90?" Det finnes viktigere spørsmål.
Vil dette føre oss sammen, eller vil det føre oss fra hverandre?
NRK 1 viste nylig en dokumentar om Xanana Gusmão, den tidligere frigjøringslederen og nåværende presidenten i Øst-Timor. Og det er jo påfallende at hans budskap til verden verken er "la oss kverke indonesierne som okkuperte mitt land i 25 år" eller "la oss få billigere alkohol".
I stedet sa han dette: "Ikke stem på meg. Ikke stem på partiet som jeg tidligere ledet." For han var livredd at et enkelt parti ville få altfor mye makt, og dermed kvele Øst-Timors demokrati allerede i fødselsøyeblikket. Gusmão var livredd for at det skulle skje, det som han har sett i andre land der en frigjøringsbevegelse har tatt over etter et tyranni.
Mange partier, som kontrollerte hverandre, ville føre østtimoreserne sammen, ett eneveldig parti ville føre dem fra hverandre.
Men i Norge har man en partileder som foreslår at man kan klare seg uten en del andre politiske partier. Situasjonen er jo ikke sammenlignbar, Norge er da ikke Øst- Timor, jeg skjønner jo det. Men pussig er det da.
Her er en annen ting jeg ikke skjønner: Aung San Suu Kyi i Burma, Nelson Mandela i Sør-Afrika og Xanana Gusmão i Øst- Timor bruker et mildere språk for å omtale torturister, despoter og okkupasjonsstyrker, enn det norske politikere bruker om mørkhudede mennesker eller hverandre. Dette sier nest-formannen i Oslo Fremskrittsparti, Christian Tybring-Gjedde, til avisen Fremskritt:
"Drap av hevn- eller æresmotiver ble avskaffet med vikingtiden i Norge. Dette må asiater og afrikanere med oppholdstillatelse respektere."
Jeg har en virkelig lang liste med humoristiske kommentarer til denne uttalelsen. Jeg har kost meg på kveldene og fantasert om hvordan jeg kunne knust Tybring-Gjedde i denne spalten med mitt skarpe vidd.
Men slikt fører ingen sammen.
All denne lettvinte hetsen! All denne latterliggjøring av joggere, røykere, vegetarianere og Ari Behn. All denne sjikane av hvite jenter med mørke kjærester, av norske menn med thailandske koner, av trekkspillmusikk og homoseksuelle og grilldresser og katteelskere og Fremskrittspartiet.
Hva fører oss sammen? Hva fører oss fra hverandre?
Stem Amish! Stem Aung San Suu Kyi! Stem brødrene Løvehjerte!
Godt valg.
Bjørn Gabrielsen, Vårt land, MENN OM MANGT, 13. september 2003. Gjengitt med tillatelse fra skribenten.
| 
|
|
|
