|
|
Nervøs. Med psykopatiske trekk.
Hvilke kulturelle impulser har mer enn noen andre påvirket de norske menn som i dag sitter i samfunnets fremste maktposisjoner? Hva har formet vårt syn på kvinner, mat, vennskap, koflikter - og ikke minst oss selv?
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Det dreier seg altså om de av oss som var unge på slutten av 60-tallet, gjennom hele 70- og 80-tallet og langt ut i 90-årene. For å være helt ærlig dreier det seg om oss som er unge fremdeles, selv om vi er i ferd med å runde 50-årsbøya, med stadig lavere oksygenopptak og brystkasser, men stadig høyere hårfester og tanker om oss selv.
Hvem formet oss, hvem skapte oss i sitt bilde?
Kanskje tenker du på Stones, Beatles eller Dylan, supplert med Springsteen etter hvert? Det er feil. Går dine tips i retning av Mao eller Enver Hoxha, sekundert på slutten av 70-tallet av Pol Pot og Jorunn Gulbrandsen? Feil igjen. Og heller du mot å tippe Hunter S. Thompson, Kerouac eller Tor Obrestad (eller, gud forby, Erica Jong, Doris Lessing og Vigdis Hjorth) er svaret på fire bokstaver: Nope.
Men det riktige svaret er også på fire bokstaver:
Kane.
For mer enn av rockere, revolusjonære og intellektuelle til sammen, er mennene i min generasjon formet av en revolvermann. Arild Asnes 1970 er en bleik fis i forhold til Morgan Kane 1855. Revolver er ikke en LP-plate, men høyst sannsynlig en Colt Police Special, med guttaperkaskjefte, som formelig eter seg i håndflaten når vi trekker. Og kvinnefrigjøringen ble aldri noe tema for oss, vi som jo selv ville frigjøre oss fra kvinnene, de som kunne ende med å henge i revolverarmene våre og gjøre oss sårbare.
Noen menn i vår generasjon ble myke og forståelsesfulle overfor kvinner, de ble vegetarianere og begynte å dyrke den gode samtale også med mannlige venner; ja, de verste gikk i mannegrupper og kjente på følelsene sine.
Men det ble ikke til noe med den gjengen. I dag jobber de som sosionomer eller keramikere, går med skjegg og slappe sko, leser Erik Fosnes Hansen, lytter til Bjørn Eidsvåg og er monogame. De av oss som leste Kane, alle de nesten hundre bøkene, mange ganger, pluss Diablito-bøkene om og om igjen, vi er i dag sentralbanksjefer og programledere, går i skarpskårne dresser, har et hav av sønderknuste kvinnehjerter i vårt kjølvann og spiser biff med stekte poteter.
Vi elsker tyrefekting og verdsetter en "mano-almano ", mens mjukasene er med i dyrebeskyttelsen og mauler grønnsaker.
Det finnes ingen skikkelse i etterkrigslitteraturen som ruver i nærheten av Morgan. Ask Burlefot holdt i en roman eller to, Jonas Wergeland kunne tynes til tre og Harry Hole gikk på stumpene lenge før sin fjerde, men Morgan fylte en god meter i bokhylla og vårt smule sjelsliv til randen.
På grunn av ham sover vi lydløst som indianere, vâre for enhver kvist som måtte knekke nattestid i vår nærhet, og påstår de som sover med oss at vi snorker som sagbruk, fnyser vi av dem.
Vi elsker våre kvinner uten så mye som et stønn, tømmer oss i lange drag som får jorden til å beve under dem, og klager de over at vi er premature, er det bare fordi de har fått fikse ideer. Da skutter vi oss og rir videre.
Vi er radmagre, ja, som piskesnerter er vi, og påstår noen at vi har små kulemager over revolverbeltene våre, snur vi på hælen og spankulerer stivbente av sted. Vi lar røken sive ut av våre fint formede nesebor og drikker whiskey eller øl, fordi hvitvin er skvip som får magesaften vår til å sprute når vi brekker oss oppetter adobeveggen. Vi har kanskje en venn vi respekterer, men vi frykter menns nærhet. Vi tåler ikke at en mann tar på oss, unntatt når keeperen til favorittlaget vårt redder straffespark i siste sekund. Det er derfor vi elsker å gå på fotballkamp.
Vi har arr nedover neseryggen og smiler ulvesmil, med en brutal geip i munnviken og kritthvite tenner. Sier kvinnene våre at vi har gule snusflekker og burde bleke gebisset, er det fordi de aldri kan måle seg med Linda Swift, den eneste som fikk retten til vårt navn, men som døde og derfor banket fast at vi aldri må binde oss, aldri til noen.
Slik er det. Kane lever i oss hver eneste dag, i hvert møte med fremmede, i hver natt mellom laknene. Han spriker med sin venstre hånd når vi vil at motpartene våre skal miste selvbeherskelsen, og de få ganger vår egen brister, er det som en streng, og da er vi intet vakkert syn. Da er vi bare nådeløse når vi slår dem over strupehodene så de ligger og raller.
Vi gjenkjenner en Kane når vi ser en, på TV, i avisen eller i virkeligheten. Vi vet at Røkke er en, og kanskje Gjelsten også, men aldri I. I kom ikke lenger enn til Kain. Vi vet at Jens Stoltenberg kan sitte urørlig uten å fortrekke en mine, mens Carl I. Hagen avsløres av svetteperlene på overleppa. Vi vet Davy Wathne alltid vil vende tilbake til kampen, at Knut Olsen ble født med vidåpne øyne og fullt utvokste hjørnetenner og at Arne O. Jensen er uten nåde.
Vi gjenkjenner dem på flere kilometers avstand, kjenner det som en prikking mellom skulderbladene, på nakkehårene som reiser seg, Når vi møter en Kane, utvider pupillene våre seg umerkelig. Da nikker vi kort og følger dem vaktsomt med vårt ekstremt utvidede vinkelsyn.
Og når myke menn spør oss hva vi forlanger av en kvinne, svarer vi kort: "At lårene hennes møtes hele veien opp". Undrer de deretter om det ikke kreves mer, at kvinnene for eksempel må være gode, eller snille, sier vi tonløst: "Hvorfor det? Det er jo over på en time".
Sånn er vi, mennene med makta. Er det rart det går som det går?
Ingebrigt Steen Jensen, Menn om mangt, Vårt Land 6. september 2003
| 
|
|
|
