|
|
Den runde tiden
Vi satt i en park og så på det fallende høstløvet, min datter og jeg, da hun spurte meg hvordan tid egentlig ser ut. Barn har jo denne av og til irriterende evnen til å stille banale - og basale - spørsmål.
Jo Nesbø
Jeg hadde også den evnen da jeg var liten. Når vi hadde vært på ufattelig lange, kjedelige skiturer som min far kalte "svippturer", kunne jeg for eksempel spørre ham om det var slik at tiden gikk i forskjellig fart for forskjellige mennesker. At for eksempel to sekunder oppleves annerledes for Lucky Luke som trekker raskere enn sin egen skygge enn for Buggis, keeperen på klasselaget vårt som alltid slengte seg etter at ballen lå i mål. Og ettersom min far aldri unnlot å gi meg svar uansett hva jeg spurte om, føler jeg at jeg har den samme forpliktelsen overfor min datter. Så hvordan ser tid ut?
Etter å ha prøvd å dupere henne med enkle juksesvar som "en gang var tiden stort som et fjell og grønn, men nå er den mye mindre og grå", fikk jeg streng beskjed om ikke å tulle. Jeg sa at ok, tiden er usynlig og uten form fordi den er over alt på én gang. Hun så lenge på meg før hun nikket. Antagelig ikke fordi hun var fornøyd med svaret, men fordi hun hadde skjønt at jeg ikke visste noe særlig mer enn henne.
"Vet du hva jeg tror?" sa hun.
"Nei," sa jeg.
"Jeg tror tiden er rund."
Samtalen tok sannsynligvis et annet spor derfra, i alle fall glemte jeg denne runde tiden til jeg noen uker senere kom til å lese i en bok om tid. Mer nøyaktig: om tidens historie. Og der hadde professor Anders Johansen beskrevet den, den runde tiden min datter hadde snakket om. Og jeg skjønte også hvorfor tiden måtte fortone seg rund der vi satt og så på høstløvet.
Historisk har mennesket oppfattet tiden som sirkulær eller syklisk. Logikken er nærliggende ettersom det meste i naturen går i sirkler: døgnet, månen, tidevannet, årstidene, ja, selv livet går i sirkel. Planter spirer, blomstrer, visner og står opp igjen fra de døde. Det er ikke så rart at man trodde at dyr og mennesker fulgte den samme sirkelen, at kroppene råtnet, men at sjelene kom tilbake. Men i denne oppfatningen av tiden som en sirkel lå også fatalismen, troen på at alt er bestemt, at sirkelen er ubrytelig, at vi må leve våre forfedres liv om igjen. Eksperimenteringen med nye løsninger var fånyttes fordi forandring var umulig.
I arbeidet med norsk redskapshistorie slo det Hilmar Steigum i hvilken grad mennesker i tidligere tider har vært trofaste mot overleverte former. Og han skrev at det å være teknisk innovativ, å tro at det er mulig å gjøre noe "bedre" enn våre forfedre, er "et nytt innslag i verdenshistorien." For det var først for noen skarve hundre år siden, da materiell fremgang hadde gitt oss overlevelsesmessig spillerom til å eksperimentere, at vi oppdaget at vi selv kan skape oss en annen og ny tilværelse. Den industrielle revolusjonen var først og fremst en revolusjon i menneskenes hoder. For et nytt menneske - ingeniørmennesket - var født. Fremtidsoptimisten og just-do-it-individet som hadde oppdaget det den amerikanske sosiologen Alex Inkles kaller forandringens mulighet. Og med forandringens mulighet brøt vi ut av fatalismens sirkel og skapte oss den lineære tid vi lever i nå, tiden som er en pil mot en ukjent fremtid, hvor lite eller ingenting skal gjentas, hvor ingen er født til en gitt skjebne, men samfunnsmessige skjevheter kan forandres, hvor verken kronprins eller smedens sønn må følge i sin fars fotspor, men fritt kan forlate smia for å smi sin egen lykke.
Betyr det at lineær er bedre enn rund tid? Tja. Med den lineære tiden kom ingeniørmennesket som brøt de teknologiske grensene som gjør at vi nå kan gjøre jordkloden ubeboelig med et trykk på en knapp og manipulere genmateriale slik at hele vår oppfatning av det å være menneske og individ må revurderes. Men det er også kun med lineær tid, frigjort fra fatalismens ansiktsløse og uavvendelige tyngdekraft, at vi kan håpe på en historisk ny verden hvor vi har avskaffet krig, undertrykkelse og sultedøden. For det er i den lineære tid at døtre ikke godtar overleverte løsninger, men er smartere enn sine fedre og forkaster juksesvar. Likevel sier min datter, barn av den lineære tid: "Jeg tror tiden er rund."
Og når jeg kommer hjem og slår på nyhetene og det er gått av en ny selvmordsbombe i Jerusalem og Bagdad, ny sultkatastrofe i Afrika og vi i vårt nærsynte lykkeland kaller det krise når strømprisene er høye og våre eldreboliger knapt holder standarden til et middels trestjerners hotell, så tenker jeg at hun kanskje har rett. Og at hun er like klok som jeg var. Men når jeg åpner vinduet og kjenner den myke augustnatten strømme inn, tenker jeg at hun kanskje skal bli like dum som meg også. For i den lineære fremtid skal ikke mennesket bare gjenta sine forfedres feil, men også finne på nye og enda større. Hun, jeg og alle de andre som kommer. Så akkurat i kveld håper jeg, verdens elendighet til tross, at min datter har rett og at tiden kan få lov til å være litt rund en liten stund og at Gud eller noen andre vil fortsette å bruke repetisjonsknappen på alle de bra greiene som blir et levelig liv. Og da skal vi gå i parken og se på løvet igjen.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 23. august 2003. Gjengitt med tillatelse fra skribenten.
| 
|
|
|
