|
|
Transport og vedlikehold
Hvis det ikke er ødelagt nå, så blir det ødelagt snart.
Bjørn Gabrielsen
Voksenlivet, har jeg innsett, består i all hovedsak av å flytte ting fra ett sted til et annet, og av å reparere ting som er gått i stykker. Ofte kan man oppleve at disse aktivitetene overlapper hverandre. For eksempel må man ofte reparere ting som har gått i stykker fordi man har flyttet på dem, eller man må reparere kjøretøyet man bruker for å frakte gjenstander fra et sted til et annet. Eller så må man frakte kjøretøyet til et sted der det kan repareres -- det er ganske artig, egentlig. Det tar aldri slutt.
Ikke noe sted forenes menneskets behov for transport og vedlikehold så sublimt som i den vestlige sivilisasjonens mest betydelige teknologiske oppfinnelse de siste to hundre årene: sykkelen.
For hundre år siden fantes det to patentkontor i USA. Et for sykkelen, og et for alt annet. Det var en farsott blant verdens hobbymekanikere, alle måtte de finne på ting man kunne feste på en sykkel, og som så prompte kunne gå i stykker.
Jeg interesserer meg en hel del for dette fordi jeg nylig har kjøpt en ny sykkel, forøvrig til til en svimlende sum, og med den fulgte en rekke bruksanvisninger og manualer. Vi lever i en tid der sykkelens setepinnene har sin egne bruksanvisning.
Jeg trenger disse brosjyrene. Bremsene, girene, selv hjulene på sykler har endret seg så mye siden jeg sist gikk til anskaffelse av sykkel, at jeg må lære alt på nytt. Som sykkeleier er du i samme situasjon som kjønsrolleeksperter og ungarske militæroffiserer. Ingen ting som gjaldt i går, gjelder i dag.
Disse bruksanvisningene som fulgte med sykkelen min har to hovedtemaer. Det ene temaet er at hvis du gjør noe galt, kan det ende med en dødsulykke. Disse brosjyrene er så fulle av advarsler at sigarettrøyking virker direkte sunt i forhold. Alle disse pekefingrene skyldes at sykkelen kommer fra USA der advarsler om nær forestående død og fordervelse har fortrengt all annen form for kommunikasjon. Dette er tross alt landet der søksmål har fått restauranter til å lage kaffekrus med teksten "Advarsel: inneholder væske som kan være varm".
Det andre hovedtemaet i brosjyrene er at delene må vedlikeholdes. Dette kan neppe gjentas nok, hvor ofte har man ikke sett en dåre komme rullende forbi på en sykkel til femten tusen kroner, og hørt på tre kvartals avstand at vedkommende ikke har hatt vett til å smøre kjedet? Men i min manual for sykkelens dempegaffel, for å ta et tilfeldig eksempel, står det at enkelte deler av gaffelen bør inspiseres av autoriserte sykkelreperatører hver 50. time. For en sykkelpendler med en time til jobben, betyr det at man må innom et verksted hver tredje eller hver fjerde uke. Etter å ha lest alle brosjyrene har jeg regnet meg fram til at jeg bør oppsøke verksted annenhver dag, og dette til tross for at jeg jo gjør mesteparten av vedlikeholdet selv. Regner man med at verkstedet trenger to, tre dager hver gang, bør jeg derfor kjøpe tre sykler, som jeg så kan alternere med i løypa mellom hjemmet, arbeidsplassen og verkstedet.
I en sportsforretning hørte jeg nylig en ekspeditør si til en godt voksen kunde at "denne sykkelen her, den har'u i ti år, vettø". Kvinnen som var på utkikk etter en ny tohjuliing fikk hakeslepp: "Ti år? Den forrige sykkelen min holdt jo i førti, og jeg brukte den hver eneste dag! Mener du virkelig at denne her bare holder i ti?" Ekspeditøren satte i gang med å ro så det skummet, det var en herlig begivenhet å skue.
En grunn til at alt går i stykker hos oss kontinuerlig, er at vi i dette landet ikke har en bråte fattige folk som reparerer våre ting for en slikk og ingenting. Det er mye billigere å få noen til å skru sammen et kjøleskap i Kina, enn å få noen som heter Frank eller Roald og som har varebil og mobiltelefon og er oppført i Gule sider, til å stikke innom for å fikse den når den går i stykker. Vi har heller ikke så mange folk i landet som er villige til å bruke det vi selv har lyst til å kaste. De fleste steder i verden trenger middel- og overklassen aldri å dra på søppelfyllingen, det de kaster på gata forsvinner mirakuløst og omskapes og omformes av mennesker som priser seg lykkelige over at de snublet over nettopp denne gjenstanden.
Nå som mange ting er blitt nesten umulig å reparere, er det lett å gjette seg til neste nivå: En tilstand der de fleste ting blir umulige å [KURSIV]betjene[KURSIV]. Snart må alle med fjernsyn kjøpe en liten boks for å få inn sendingene, som skal bli digitale. (Latin for: "Koster deg en masse penger":) Jeg vet om folk som synes det er vanskelig å bruke minibank -- disse menneskene skal nå bli sine egne elektroingeniører hvis de ønsker å vite hvordan det går i Midt-Østen eller Hotel Cesar.
Å kaste fjernsynet ut av vinduet er ingen varig løsning. For da må man siden frakte det vekk. Og hvem skal reparere sykkelen så man får det til?
Artikkelen sto på trykk i Vårt Land, Menn om mangt 16. august. Gjengitt med tillatelse fra skribenten.
| 
|
|
|
