07-06-05 - Made in China

Noen ganger skammer jeg meg over å bo i verdens rikeste land. Når jeg går rundt i et av mine tre nesten identisk like Adidaspar er det sjelden jeg tenker på hvor de kommer fra. Teksten "MADE IN CHINA" på innsiden av pløsa går med meg som med mange andre i Vesten hus forbi.

Skrevet av Anders R. Christensen

For et par uker siden kjøpte jeg mitt tredje par Adidassko. Jeg hadde gått og sett på dem lenge, prøvd dem flere ganger og tenkt igjennom hvilke klær i skapet hjemme de ville passet til og ikke passet til hvis jeg bestemte meg for å bla opp de 799 kronene butikken forlangte for dem. Vel vitende om at jeg hadde to par hjemme som var omtrent identisk like (bortsett fra fargen vel og merke) bladde jeg opp de åtte hundrelappene som måtte til for at jeg skulle kunne ta med meg skoene ut av butikken og hjem. Lite tenkte jeg da over hva det betydde når jeg så teksten "MADE IN CHINA" på innsiden av pløsa.

I følge FNs Human Development Report hadde i 1999 1,2 milliarder mennesker i verden mindre enn en amerikansk dollar (ca 7 NOK) dagen å leve for. Mindre enn en dollar til mat, vann, klær og alle andre utgifter som måtte komme. At man kanskje har litt mer enn en dollar dagen betyr ikke at man nødvendigvis har det særlig bra, det betyr bare at man er litt mindre uheldig stilt enn de som har akkurat denne ene dollaren eller mindre til å klare seg på. Det har også selvfølgelig stor betydning hvor høye levekostnadene i landet man bor i er, men selv om levekostnadene i de fattigste landene er lave, er allikevel en dollar sjelden nok til å klare seg særlig bra.

Av disse 1,2 mrd menneskene som har mindre enn en dollar dagen å leve for, fant jeg ut at en fjerdedel bor i Kina, landet hvor Adidasskoene mine ble laget. Etter å ha slått opp i Naomi Kleins "NO LOGO" fra 2000, boka som setter et kritisk lys på verdens merkevareprodusenter, fant jeg også ut hvor mye arbeiderne på fabrikken som sannsynligvis har laget skoene mine tjener i timen. Vemodig måtte jeg tilstå at skoene mine ikke er noe unntak fra andre merkesko og innse at arbeiderne som har laget mine tre par Adidassko kun tjener 0,22 amerikanske dollar (ca 1,50 NOK) i timen. De blir i tillegg tvunget til å jobbe opp mot 87, 5 timer i uken, altså over dobbelt så mye som en vanlig norsk arbeidstaker, og blir ilagt bøter hvis de ikke jobber konstant eller skulle komme til å prate med en av sine medarbeidere. Dessverre er dette en av de fabrikkene i Kina, eid av multinasjonale selskaper, som er av de bedre når det gjelder arbeidsforhold.

Det er med tungt hjerte jeg tenker på hva som ligger bak alle de andre klærne i skapet mitt. Hvor kommer Dieselbuksene mine fra? Eller hva med Poco Loco t-skjortene mine og Levisjakka mi? Og for den saks skyld; alt rundt meg? IKEA-sofaen? Teppet på rommet mitt? T-skjorta jeg har på meg nå er visst laget i Litauen. Har hun eller han som laget den det bra? Har de nok til mat på bordet til seg og sin familie? Gjør jeg ting verre for dem ved å kjøpe klær og ting som de lager for luselønn, og dermed støtte de multinasjonale selskapene som tjener fett på deres dårlige lønn og min uvitenhet?

Merkevareprodusentene bruker årlig millioner av kroner på å markedsføre seg til de rette målgruppene. I boka "MATERIALISME - lesestykker for framtida" skriver Tomm Kristiansen om en skole i Afrika som fikk skiltet sitt sponset av Coca Cola så lenge logoen fikk stå på hver side av skiltet. Et annet eksempel er en skole i småbyen Cayuga i USA, der det står et enormt skilt ved veien med påskriften "Pepsi - Official Soft Drink of Cayuga Secondary School".

Denne markedsføringen har også gjort sitt til at merkevareprodusentene klart å skape en livsstil rundt sine merkevarer. De knives om å få sponse de største idrettsstjernene slik at de vil bruke deres produkter og dermed lokke oss "vanlige" mennesker til å kjøpe det samme. Størstedelen av lønna de beste utøverne får kommer faktisk fra merkevareprodusentene. I tillegg kommer gigantlønningene de tjener på for eksempel å spille for fotballaget sitt.

I de timene jeg har brukt på å skrive denne artikkelen, har Nike-skjermbeskytteren min med noen fotballstjerner som utfører de utroligste triks iført Nike-fotballsko rullet over skjermen min minst 15 ganger. Jeg tror jeg sletter den ganske snart.

Vinner av konkurransen "I journalistens fotspor". Konkurransen var et samarbeid mellom Hundreårsmarkeringen Norge 2005, Gyldendal Undervisning, 07-06-05 og Dagbladet.nos litteratursider.

Juryuttalelse:

"Made in China"
Nyhetskommentar av Anders R. Christensen, elev på Lambertseter videregående skole i Oslo.

Artikkelen tar for seg temaet "forbrukerbevissthet". Blandingen av personlig opplevelse og faktakunnskaper fungerer godt. Artikkelen har en gjennomgående rød tråd og omhandler tematikken på en klar og, for de fleste, gjenkjennelig måte. Teksten viser et realistisk forhold til ting/materialisme, shoppinggleden har en bismak. Språket er dessuten svært godt og teksten flyter lett. Pluss også for god kildebruk.

Juryen bestod av Jan Vincens Steen ( leder av Avis i Skolen), Maria Børja (prosjektleder Dagbladet.no/litteratur), Mette Molland (redaktør i Gyldendal Undervisning), Elisabet Molander og Kristin Westby (070605 - tid for forandring) og Siri Rønningen (prosjektleder Norge 2005)