|
|
Sutro. Ergo sum.
"Cogito ergo sum - jeg tenker, altså er jeg". Hvem var det som sa det, igjen? Var ikke det Decartes? Jeg tror det var han. Men det er ikke lenger Tenkning som definerer vår eksistens som mennesker. Det er Sutring.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Sutro, ergo sum. Jeg sutrer, altså er jeg. Og i særdeleshet er jeg Norsk.
Her, i begynnelsen av tredje avsnitt, slo det meg at jeg kanskje har skrevet om dette før? Det gjør ikke noe, i så fall. Alt jeg skriver for tiden, er skrevet før. Langt fra alt tåler trolig å gjentas. Men dette tåler å gjentas: At Sutring er blitt nasjonalsport, folkets kjæreste hobby og en trussel både om vårt fremtidige brutto nasjonalprodukt (det helligste av alt for tiden) og vår kollektive mentale helse.
Nå stunder det jo dessuten til kommunevalg, og da kommer jamringen garantert til å anta vanvittige proporsjoner. Det har festet seg en nasjonal tro på at sutring er den eneste veien til gjennomslag og suksess. Aldri har vi hatt mindre å klage over, og aldri har vi klaget mer enn akkurat nå. Det er ikke lenger typisk norsk å være god, hvis det noensinne har vært det. Nå er det typisk norsk å være sur.
Og det er en merkverdighet. Hva slags mennesker liker du å omgås? Hvem får deg på parti? Hvem vinner ditt engasjement og din tæl? De som alltid murrer, alltid har noe å sette fingeren på og alltid har fokus på det som er galt? Eller de som besjeler og begeistrer deg, som snakker optimistisk og ser muligheter, som gløder for noe som er bra?
Svaret gir seg selv. Men et eller annet sted har noe gått helt galt likevel, i hvert fall i den norske offentligheten. Her er det sutrerne som dagstøtt råder grunnen og de som "raser" mot et eller annet som alltid benker seg til debatt i tv-studioene eller breier seg i spaltene.
Jeg er overbevist om at all sutringen gjør noe med oss. Ikke fra en dag til en, annen, men over tid, etter noen tiår med høylytt jamring til alle døgnets tider. Vi mister evnen til å se muligheter, til å rette blikkene fremover, til å tåle en trøkk uten å gi oss, til å mobiliser~ det beste i oss selv og hverandre.. Gradvis mister vi evnen til å kreere, fordi den fortrenges av vår hang til å kritisere. Går det langt nok, og det har det gjort for lengst, ender vi opp med Fremskrittspartiet som landets største. De har gjort det til et politisk prinsipp å sutre, og gir dermed alle sutrerne blant oss rett; rett i at alt er galt, at alt var bedre før og at vi vanskjøttes fra vi blir født til vi blir gamle og pleietrengende.
Når vi klager og sutrer så mye, er det jo dessuten noen som blir gjenstand for all negativiteten. En stund preller den sikkert av, men over år etser surheten seg innover og de begynner å tro at det de driver med faktisk er til plage for oss andre. Så mister de gnisten, arbeidslysten og stoltheten de også, og så har vi den onde sirkelen gående, innover og innover til vi sist stirrer mistrøstig inn i vår egne navler og synes at alt er trist og leit. Og at alle andre dumme.
Tenk om vi hadde klart å snu denne spiralen, du! Om vi fremfor å klage, lette etter alt det var grunn til å rose. Om vi fortalte folk rundt oss hvor bra de er. Om vi dyrket frem ting å juble for?
Hva hadde skjedd med norsk landbruk, hvis vi sluttet å klage over matprisene og i stedet sa (som sant er!) at av hver hundrekroning vi forbruker, går bare fem kroner og 60 øre til norsk mat - og at det er aldeles fantastisk hvor mye vi får for så lite penger? En drøy femmer av hver hundrelapp gir oss levende bygder, nyslåtte enger, rødmalte fjøs, verdens beste melk, egg uten salmonella og over hundre tusen arbeidsplasser! Heia landbruket! Stå på! For en gjeng med bønder!
Hva hadde hendt med norsk skolevesen hvis vi sluttet å klage over at elevene ikke lenger lærer noen ting, og i stedet påpekte (som sant er) at vi aldri har hatt en bedre skole? Alle jeg kjenner som har barn i den mangfoldige, herlige, offentlige fellesskapsskolen, synes skolen er bra, meget bra ellers aller mest særdeles bra. Min datter Thea på Ringstabekk ungdomsskole snakker snart flytende fransk etter trekvartårs undervisning. Hun skriver prosjektoppgaver, jobber i team, fremfører, gleder seg til å gå på skolen og kan uendelig mye mer, både av fag og om å være menneske, enn jeg kunne på samme alder. Og ingen i klassen hennes på 60 er definert som udugelige idioter, mens fem i min klasse på 25 for lengst var kassert da jeg gikk i åttende på ungdomsskolen.
Tror vi at vi kan sutre frem en god skole? Klage frem begeistrede lærere? Bygge karakterer, ved å kritisere karakterene?
Hva hadde skjedd i norsk helsevesen, hos sykepleiere, hjelpepleiere og leger, hvis vi sluttet å si at alt er en skam og en skjensel, en hån mot dem som bygget landet, og i stedet sa (som sant er) at vi aldri er blitt tatt bedre vare på enn i dag? Kjenner du noen som selv har ligget på sykehus, og som syntes det var ille? Jeg kjenner mange som har vært på sykehus, og alle er over seg av begeistring. For en service! For et fantastisk personale! Makeløst!
Tror du vi kan sutre frem et velfungerende helsevesen? Tror du folk i helsevesenet får arbeidslyst hver gang de ser John Alvheim i Holmgang? Tror du jamringen får oss til å føle oss friske, eller til å sykne hen? Hva hadde skjedd i norsk fotball hvis studioekspertene sluttet å snakke om hvor dårlige alle spillere og trenere er, hvis de har begått den dødssynd å tape en kamp? Hva hadde skjedd i oljemiljøet hvis vi sluttet å bekymre oss over hva vi skal gjøre når oljen tar slutt, og i stedet konsentrert oss om hva vi kan få til mens den fremdeles er her - altså i minst 75 år fremover? Hva hadde skjedd med norske gründere hvis de ikke ble dømt til evig skam og skjensel dersom én av deres forretningsideer slo feil?
Utrolige ting hadde skjedd. Vi hadde gitt dem alle, og oss selv på kjøpet, energi og livsmot. Vi hadde gått gladere på arbeid, og lykkeligere hjem igjen. Vi hadde laget flere barn, hatt flere nabofester og fått finere vær på søttendemai.
Tenk hva som hadde skjedd med været i Norge, hvis vi sluttet å klage på det!
"Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres". Hvem var det som sa, igjen? Var det ikke Ibsen? Uansett hadde han rett. For når negativiteten har fått hitt spillerom lenge nok, spiller det ingen rolle om den er vel begrunnet. Den bare er der og fortrenger alt annet.
Menn om mangt, Vårt Land, 10. mai 2003
| 
|
|
|
