|
|
Å drepe tiden
Tid erklæres som en mangelvare. Men god tid er ikke nødvendigvis et gode. Da må man jo tåle å være mye sammen med seg selv.
Finn Skårderud
KONGRESSENTERET LIGGER rett ved Hyde Park. Jeg stikker av fra deler av dagens program, forlater den valplassen som krigersk kalles forskningsfronten, og vier meg heller til parken. Det er en stor og god park. Det er mange folk her. Det er midt på dagen, i den såkalt "travleste tiden". Hvorfor er det så mange her nå? De fleste beveger seg langsomt. Mange sitter. Hvor er det blitt av travelheten? Den er sikkert her, men akkurat nå får jeg ikke øye på den.
Eller kanskje den ikke er her? Det slår meg at et fenomen som gjelder noen, altså dårlig tid, blir utvidet til å skulle gjelde omtrent alle. Og et fenomen som gjelder deler av tiden, blir generalisert til å gjelde omtrent hele tiden. Utsagnet om dårlig tid er faktisk meget upresist, ja regelrett uvitenskapelig, tenker jeg, slik det presenteres som et generalisert fenomen. Jeg tror faktisk det er mye tidstull for tiden.
UTSAGNET MÅ presiseres, tenker jeg videre, og beveger meg ut av parken. Så gir jeg meg selv en oppgave. Hva med de andre? Er det mulig at jeg på min videre ferd kan identifisere mennesker med åpenbart for god tid. Vil jeg finne somlerne? Med somlerne tenker jeg ikke på dem som er motorisk trege, men på dem som aktivt tyr til somlete knep og unødvendige sysler for å bruke opp tidsoverskuddet de er rammet av?
Nå går jeg den snaue kilometeren til kjøpesenteret Harrods. Flere ganger møter jeg rødt lys. Er det mulig å se forskjellen på dem som frustreres av denne hindringen, og dem som er lykkelig for å få en legitim unnskyldning til å kvitte seg med noen ekstra sekunder? Nei, ikke i særlig grad.
Jeg beveger meg omkring i de forskjellige avdelingene på Harrods. Jeg tenker at mange er ikke her for å kjøpe. De bare er her. Jeg ser på dem som står særlig lenge og leser på bokryggene i bokhandelen. Jeg tar meg ekstra god tid i Oyster Bar og kikker etter dem som ser ut til svelge sine østers påfallende langsomt.
Jeg innser gradvis at mitt prosjekt er tåpelig. Jeg erklærer meg selv for en metodisk dust, og forstår at jeg må gripe tiden an på en helt annen måte. Jeg ber om papir fra østersmannen. Jeg begynner med å lage en enkel firefeltstabell. På x-aksen skriver jeg "Fysisk tid", med de to kategoriene "God" og "Dårlig". På y-aksen skriver jeg "Psykisk tid", med de samme kategoriene "God" og "Dårlig".
Dermed fremtrer fire muligheter for hvordan vi lever med tiden. Det er selvfølgelig flytende overganger mellom disse:
GOD, DÅRLIG TID. Dette er tidsadelen. De har dårlig tid, men har det bra med den dårlige tiden sin. De har svært mye å gjøre, får gjort mye av det, og de kan nyte variasjon, meningsfylte opplevelser og susen og rusen av intensitet. Jeg tror nok at jeg tidvis hører hjemme her: Vanvittig travelt, men ganske moro. Problemet med denne kategorien mennesker er at de i tillegg til alt det de gjør, også kan finne på å skrive passe kloke bøker om dårlig tid. Og slik bidrar de til å gjøre sin egen livsstil til et statussymbol. I kraft av sin produktivitet har de kulturell makt, og kan således bidra til skyld og skam hos dem som er litt mer harmoniske og tar det litt roligere. At slike bøker om tid selger godt, er enkel psykologi: Mange ønsker å bli innlemmet i tidsadelen. Kjøpet av boken er et innvielsesritual.
DÅRLIG, DÅRLIG TID. Dette er farlig. Vi kjenner det særlig fra effektiviseringen av arbeidslivet. Men familielivet kan også være rammet. Dårlig, dårlig tid handler om å miste kontrollen over sin egen tid. Denne kategorien er relevant for et fenomen som utbrenthet. Forskning omkring utbrenthet viser at hardt arbeid slett ikke behøver å være et problem, jfr. forrige kategori. Det sentrale problemet er den subjektive erfaringen med å ha lite kontroll. Det som sliter, er det emosjonelle besværet omkring arbeidsoppgavene og i forhold til de andre. Problemer kan oppstå når det går på meningen løs; når verdifull tid brukes på noe som ikke oppleves som tilstrekkelig viktig.
DÅRLIG, GOD TID. Dette er også farlig. Noen har fryktelig god tid. Det finnes en rekke underkategorier, fra det sosioøkonomiske til det mer psykologisk betingete. Arbeidsløshet er ett eksempel. Ensomhet er et annet. Og så er det den mangelen på meningsfylde som kalles kjedsomhet. Kjedsomhet handler dypest sett ikke om å ha lite å gjøre, men om å ha problemer med å holde ut seg selv.
Psykisk smerte i kraft av depresjon er enda en kategori. Store sorte sletter av ubrukt tid ligger foran en. Tiden må leves, og det er livet som er problemet. Det er et interessant hvordan denne plagen kommer til uttrykk i et språklig bilde som "å slå tiden i hjel". Tiden må simpelthen drepes. Kabal er et ganske så uskyldig drapsvåpen. TV er langt mer utbredt. Rus er også meget utbredt, men noe mer problematisk. Rus er forsøk på å lure tiden, time-out.
Jeg kjenner pasienter som drømmer om å bli friske, men som også engster seg for å stå uten sine tid- og kraftkrevende symptomer. De er engstelige for de tomme timene, eller for uroen.
GOD, GOD TID. Det er jo dette vi drømmer om. Ferier kan være en egnet anledning. Men som vi vet, finnes det ingen garantier. Til syvende og sist handler tidens psykosomatikk om våre relasjoner til oss selv og andre.
JEG ER TILBAKE på kongressen. Men her er det ingen lenger. Mitt lille prosjekt tok faktisk mer tid enn jeg hadde tenkt. Litt beskjemmet tenker jeg på hva jeg har gått glipp av. Men på den annen side: Jeg har hatt det litt morsomt. Jeg prøver meg endog på den vågale tanken at det var en liten lomme av god, god tid.
www.skarderud.no
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
Dagbladet, Magasinet "SPOR" 12.04.2003
| 
|
|
|
