|
|
Gammal
Når blir man gammel? Jeg vet ikke, men jeg har en foruroligende mistanke: Den dagen man
begynner å stille spørsmål om når man blir gammel.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Ifjor i mai fylte jeg bare 47 år. Nå er det bare noen måneder til jeg blir så mye som 48. Og jeg synes det har vært en lang vinter. Akkurat som moren min syntes, da hun var i ferd med å bli gammel. I fjor syntes jeg vinteren var fin. Nå synes jeg mest den er lang. Neste vinter kommer jeg kanskje til å kjøpe brodder til å ha på skoene, så jeg ikke faller på isen og brekker lårhalsen. Eller kalosjer til å ha utenpå hvis det regner.
For fire år siden ble det tatt et bilde av meg som noen aviser bruker av og til fremdeles. Da sier folk at det er et .nt ungdomsbilde av meg i avisen. Men det er bare fire år siden det ble tatt! protesterer jeg. Da ler folk og går opp trappen til annen etasje på kontoret, mens de slår meg lett på skulderen.
I Spania i forrige uke møtte jeg en svenske. Han mente vi hadde gjort en jobb sammen for ti års tid siden. Han smilte over hele ansiktet og dunket meg på ryggen. "Va du är blivit gammel", sa han. "Och tjock".
For tre uker siden gikk jeg på skitur fra Kleivstua til Løvlia. Det var mye oppover, men da jeg satt med kakaoen på Kleivstua, gruet jeg til hjemturen med alle nedoverbakkene. Først ploget jeg alt jeg kunne, så tok jeg av meg skiene og gikk ned de bratteste. Jeg husker den vinteren faren min for første gang tok av seg skiene i en nedoverbakke. Siden har han aldri tatt dem på igjen. Neste høst flyttet han til Korsika.
Dagens unge er blitt veldig utagerende, synes jeg. De stiller opp i Idol og virker ikke det granne nervøse. På skoleavslutningene er alle barna med og synger eller spiller skuespill. De ser utover salen og snakker med høye stemmer, som om de aldri skulle gjort annet. Da jeg gikk på skolen, så vi ned i gulvet og holdt oss i buksebenet mens vi lirte av oss et dikt av Inger Hagerup med kjempelav stemme og bukket så fort vi kunne før vi løp og gjemte oss bak sceneteppet i gymsalen.
Jeg husker at mor og far leste dødsannonsene i avisen. Da var folk veldig gamle når de døde. Nå ser jeg at de er født både på 20- og 30-tallet, de som dør. Og ikke brått revet bort en gang, men tilsynelatende mette av dage. For 25 år siden var jeg 22 år. Det er ikke lenge siden. Om 25 år fra nå er jeg 72. Man er ikke ung og lovende lenger da.
Når får man pensjon? Kanskje jeg skal gå av om 15 år, omtrent. Da er jeg 62. Folk går av omtrent da, ikke sant? Og får god tid til å rake ordentlig i hagene sine. Eplene på trærne deres faller ikke ned og råtner på bakken. De blir lagt i sirlige hauger rundt stammene.
I januar var jeg i Sydney, sammen med en kamerat som også begynner å bli gammel. Vi var på et kult utested for å møte noen venner. På stedet krydde det av det vi før i tiden kalte fine damer med korte kjoler og sandaler med høye hæler. Kameraten min og jeg gikk så fort vi kunne gjennom lokalet. Da de vi skulle møte ikke var der, skyndte vi oss inn i en drosje og kjørte hjem til hotellet for å se på tv. Jeg la meg fort under dyna og skrudde av mobiltelefonen, så vennene ikke skulle ringe og få tak i meg.
I forrige uke var jeg i la Manga i Spania. Da jeg spilte golf, kjørte jeg på fairwayen, opp til ballen, i en batteridrevet trehjuls bil. Jeg hadde så vondt i hofta. I morgen er det Eldrebølgen på tv. Jeg synes han Ivar Alver ser så sprek ut. Et par av damene er ikke så gærne heller. Like .ne som dem på utestedet i Sydney, egentlig.
Når blir man kristen? Hvis man ikke har vært det alltid, mener jeg? Det er jo en slags forsikring. I tilfelle rottefelle. Kanskje det er på tide. I hvert fall å bli et søkende menneske. Det er en fin begynnelse. Skulle blodtrykket stige ytterligere, kan undringen gå over til en slags tro.
Moren min syntes etter hvert at tiden gikk så fort, at årene bare fløy av sted. Dette var på 70- eller 80-tallet, men da gikk årene kjempelangsomt. Det er nå de er begynt å speede opp. Og russen er blitt veldig ung. I gamle dager var russejentene skikkelig voksne. Nå er de små berter som egentlig burde vært holdt hjemme.
Skihopperne nå for tiden er småunger. Engan og Wirkola var voksne menner med strekkbukser, men Romøren er en guttunge med små fjon på haka og altfor stor hoppdress. Hopperne fyller ikke hoppdressen engang lenger.
Er det synd på de eldre? Blir vi ikke tatt alvorlig, blir vår erfaring ikke verdsatt og brukt? Stiller Pensjonistpartiet liste i Bærum? Jeg aner ikke om jeg har pensjonspoeng, men det må jeg vel ha? Dessuten har jeg foreslått at vi skal bygge lettstelte eldreboliger i det nye Stabæk stadion på Fornebu.
I går leste jeg i et blad om prostata. Det virker vondt. Kan man kjenne selv om prostatakjertelen vokser, eller må man vente til rektalinspeksjonen under neste legeundersøkelse? Den gjør også vondt, men er sikkert verdt det. Tilfelle rottefelle.
Nå er det midt i mars, og ennå er det snø. Jammen har det vært en lang vinter. Og jammen er det lenge siden jeg fikk menighetsbladet i postkassen. Skal tro om de har gudstjeneste for søkende sjeler som leser dødsannonser og har tatt av seg skiene.
Vårt Land, Menn om mangt, 15. mars 2003
| 
|
|
|
