|
|
Det alminnelige
I dag vil jeg hylle og dele ut en pris til Det Alminnelige. Det alminnelige livet, Det alminnelige mennesket, Den alminnelige hverdagen.
Torhild Roland Vetvik, prosjektleder i verdiprosjektet "skal-skalikke..."
Jeg er så trøtt og lei av de store og glorete forsider, de veldige overskrifter som blender overalt . Jeg orker ikke mer all tabloiden og disse bilder med veldreide supermennesker som presterer noe ekstraordinært hele tiden. Jeg melder meg ut av dette "kjøret" der det handler om å overgå og sprenge nye grenser, bli berømt og gjenkjent på gata og hvisket og sladret om… Jeg skjønner slett ikke hva han eller hun fortjener å bli så berømt for.
Jeg vil gi status og ære til det alminnelige. Det alminnelige jevne livet fra dag til dag. Det alminnelge hverdagsmennesket i all sin storhet. Hva skulle samfunnet, alle fellesskapene våre, gjort uten alle de alminnelige menneskene?
Jeg vil hylle og ære det alminnelige, enkle, trygge livet med alle gjentagelsene. Den gode hverdagsrytmen med de kjente og kjære innslagene: Jeg vil våkne av vekkerklokka som forteller at en ny alminnelig dag venter meg. Jeg vil spise en ganske alminnelig frokost, med grovskive og brunost og ett par kaffekopper.
Jeg vil møte været, ganske alminnelig og forutsigbart, sykle til jobben og møte mine alminnelige, masete, trivelige, utfordrende ungdomsskoleelever. Prate og utveksle ideer med mine alminnelige kolleger som er her sammen med meg, fra dag til dag, uten noe ekstra. Vi står på i skolefellesskapet og gjør vårt beste, fra øyeblikk til øyeblikk. Vi får ikke førstesides oppslag, og det ønsker vi ikke heller. Vi er fornøyd og trives og ser våre alminnelige gjøremål som helt ok. Vi gledes når en time forgylles, et smil fra en elev på vei ut døra, en varm telefontakk fra ei sliten mor. Vi nyter langfri sammen, den korte stunda med litt "uffing" over travelheten og treningstimen vi ikke fikk med i går eller gleden over den nye drakta på tilbud, en kjapp klem av en nær kollega før neste time.
Jeg vil nyte ettermiddagsfreden med vedkubber i ovnen, prate med min kjære om dagens alminnelige opplevelser, få med noe av TV-programmene mens jeg stryker tøy og ringer en hyggelig telefon til en venn.
Den alminnelige dagen min. Det alminnelige livet. Er ikke dette verdifullt og greit nok?
Jeg vil jeg løfte fram flotte og nære idealer som hører til i dette alminnelige livet. Idealer og verdier som erfares gode og meningsfulle. Jeg tenker på tålmodighet, trofasthet, vennlighet, utholdenhet, måtehold og godhet. Det snakkes så lite om å stå på og stå fast og holde ut og tenke på og ta vare på. Det er det kjappe, det lettvinte, det unge, det glorete som dyrkes. Vi fristes av så mye grådighet på alle plan. Vi får aldri nok. Vi har så mye frihet at vi går oss vill. Vi gripes av lyst og begjær og ønsker om stadig mer… .
Hvor er de gamle dydene blitt av?
I mine stille stunder hører jeg far som sang om å være tro i det små, om å gjøre det lille du kan der hvor Gud har deg satt… Eg har ei teneste stor for Gud , frå dag til dag i det stille….Ein fin liten blome i skogen eg ser…som trivst best mellom ringe og små…
Den ene strofen følger den andre. Alle snakker så varmt om det verdifulle alminnelige hverdagslivet, med alle små og store oppgaver, der den enkelte har sin store verdi. Det var dette som var livet, det var her mennesket sto sin prøve, ble adlet og formet gjennom de mange utfordringer. Holder ikke dette for oss i dag? Så nydelig å lytte til fars toner. Jeg håper jeg vil høre dem så lenge jeg lever.
Ikke misforstå meg nå. Jeg ønsker ikke å hylle nostalgien eller forgylle de gode gamle dager. Jeg vil leve livet her og nå, i all tidsnød og lettvinthet og foranderlighet. Det er mitt store privilegium og utfordring. Jeg er her og vil være her med hele meg, midt i hverdagens alminnelighet. Men jeg etterlyser et perspektiv på livet, noen verdier som jeg opplever er i ferd med å dø ut og bli borte for oss. Det gjør meg trist og lei.
Jeg ønsker å stå opp for disse verdier, pusse sotet av dem, løfte dem fram i vår tid .Jeg går gjerne opp "på pallen" -hvor den måtte være! - og taler høyt og tydelig om disse alminnelige bærekraftige hverdagsverdier der jeg gir ros og status til det alminnelige mennesket. Jeg ønsker virkelig å hylle enhver , barn, ungdom, eldre og gammel, som har stått på og står på for det gode og vennlige, som tar ansvar og viser omsorg, er utholdende og trofast. Disse nydelige hverdagsmenneskene som vi er så glade i. Slike som verden og nabolaget og menighetene våre avhenger av. Som formidler og er bærere av verdier som hører til i det enkle alminnelige hverdagslivet.
Vi snakker faktisk om det alminnelige menneskes verdi og storhet. Det er ikke fokus på veldreide kropper og penger i aksjer eller morsomheter på andres bekostning. Det handler om at enhver er viktig, i sin hverdag , i sine hverdagsutfordringer. De alminnelige, gode gjøremål der vi gir og deler til og med hverandre. Dette er ikke et puslete menneske med bøyd nakke eller "jeg holder ikke mål"-tenkning.
Det handler om det oppreiste menneske som lever et verdig hverdagsliv. Sammen vil vi inspirere hverandre til å stå oppreist, med rake rygger og varme hjerter og leve ut det alminnelige livet med de alminnelige verdier: Å stå på, å holde ut, å virke i det stille, å vise litt godhet og omsorg i kalde hverdager.
Du kan finne ut mer om Verdiprosjektet "skalskalikke..." - det handler om å velge, her.
31. mars 2003
| 
|
|
|
