|
|
Når mannen blir taper
Forrige helg var jeg i Budapest med Thea. Der så vi seks ungarske menn som trolig hadde fått sitt livs største drømmer knust, men som likevel holdt koken, uten å ville drepe verken seg selv, sine koner eller folket i Bagdad. Så kanskje er det fremdeles håp for Mannen?
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Scenen er altså Budapest, nærmere bestemt på Buda-siden, i en restaurant på det vakre slottsfjellet som ruver over Donaus østre bredd. Thea hadde akkurat spist pannekaker med kylling, og jeg hadde kost meg med et utvalg sterke ungarske pølser og spekeskinker. Vi vurderte henholdsvis Banana Split og lokale oster som avslutning (jeg hadde egentlig også mest lyst på banansplit, men ville virke beleven), da de seks mennene entret lokalet.
Fire utgjorde en lett ustemt kvartett, to på fiolin, en på perkusjoner og en kontrabassist. Femtemann danset, mens den sjette og siste sang noe som sikkert skulle være arier. Alle var kledd i sitt fineste tøy, smokinger med stivede, hvite skjortebryst og sorte sløyfer. Danseren hadde en vakker kvinnelig partner.
De ga alt de hadde. Fiolinistene strøk frem noen ungarske danser, sikkert av Bartók, perkusjonisten hadde et slags glansnummer litt utpå kvelden, bassisten stirret sultent på den kvinnelige danseren, hvis det ikke var på den mannlige, og den gråsprengte tenoren blåste opp brystkassen så den sto som en tønne, og ga til beste både stemmeprakt og glimt i øyet, det gikk an å se at han hadde fått til både det ene og det andre i yngre år.
Jeg smilte til Thea, nøt de ungarske ostene og tenkte at det var en stakkarslig gjeng vi hadde fått til underholdere, en gjeng som definitivt hadde sett bedre dager. Det var nemlig ingen smekkfull sal av musikalske liebhabere de opptrådte for, men 15 middagsgjester med større interesse for saus enn sigøynermusikk. Jeg vurderte å snakke lett nedlatende om dem til min 13-årige øyensten, men brått og uforklarlig fattet jeg godhet for de seks dedikerte herrene.
Jeg tenkte på hvordan de hadde vært da de var 13, eller sogar 23, da de tok timer i fiolin, kontrabass og sang, da de vannkjemmet håret og drømte storslagne drømmer om en karriere som førstefiolinister ved symfoniorkesteret i Budapest, eller kanskje den sensasjonelle debuten de skulle gjøre, som Rigoletto på la Scala i Milano, eller som solist i Svanesjøen på Bolsjoi. Jeg så dem for meg, unge, med ambisjonene som glitter i øynene og familiens forhåpninger som håndbagasje i fiolinkassene på vei til øvelse.
Det ble ikke til noe med noen av dem. De endte opp på en tynt besatt restaurant på høydedraget i Buda, de spilte sitt faste repertoar og danset sine små trinn, eller gjorde forsøk på beleven entré igjen etter pausen for å synge en ny ungarsk folketone.
Men de gjorde det med verdighet. 15 spisegjester eller fullsatt konsertsal, who cares? Omkranset av stekte poteter og forelskede par som ikke hadde ører for annet enn hverandre, bar de sine liv, sine brustne drømmer og havarerte karrierer som…ja, nettopp, som MENN.
Om de hadde lidd fundamentale nederlag, vet jeg ikke, kanskje er det å dra resonnementet vel langt. Kanskje hadde de begeistrede koner der hjemme, som ventet lengselsfullt på dem og spent undret hvordan det hadde gått med forestillingen i dag, nettopp i dag, om de ungarske danser hadde sittet perfekt, om han hadde nådd de store høyder i arien og om splitthoppene hadde vært skikkelig splittede, akkurat denne kvelden.
Kanskje, men kanskje ikke òg. Kanskje pakket de sammen smokingene og felene sine og tuslet hjem, i full forvisning om at det ble aldri til noe med dem, at ikke engang deres egen kvinne noensinne ville dåne av begeistring over hva de hadde klart å få til.
Men de gjorde det med verdighet.
Og da jeg passerte dem, i drosjen på vei hjem og så dem gå forhutret på fortauet, i sivil så å si, tenkte jeg at det kanskje ikke var tapere, men tvert imot HELTER jeg hadde opplevd denne kvelden. Fordi de, enda de var menn og ville bli noe stort, ikke hadde valgt å ta hevn over noen for sine sikkert bitre nederlag.
De hadde ikke, som stadig flere norske menn gjør når livet går dem imot, valgt å ta hevn. De hadde ikke slått i hjel en eneste hustru, samboer eller tidligere ektefelle. De hadde ikke bestemt seg for å ta sine egne liv, og helst sine barns i samme slengen, for å vise at de tross alt hadde æresfølelsen i behold. De hadde ikke stukket heimevernsvåpnene sine unna, med skarpladde magasiner, for å skyte vilt rundt seg når skamfølelsen en sen kveld ble for stor til å bære. De hadde ikke magasinert opp sitt sinne og sin fortvilelse, som ulmende vulkaner, klare til utbrudd bare det kom en siste revne i over- flaten.
De hadde ikke engang tenkt å hevne sin egen tilkortkommenhet ved å bombe noen andre menn, langt unna i et annet land, for å vise seg selv, sine hustruer og særlig sine fedre at jammen er de skikkelige mannfolk fremdeles, jammen lar de seg ikke pille på nesene.
For det er noe med å være mann i disse tider, noe med mannens manglende evne til å tåle nederlaget, akseptere sin skjebne, tape sin ære og være bra nok for far likevel. Det er noe med hver eneste familietragedie, hver eneste etterlysing, hver bilbombe i Drammen og klasebombe i Bagdad, som bærer vitnesbyrd om mannens tragedie. Vi bærer ikke lenger vårt kors med verdighet. Vi forsoner oss ikke lenger med vår skjebne. Vi tåler ikke lenger å komme dit vi stort sett kommer alle sammen, nemlig til kort.
Hevn skal vi ha! Hevn over alle dem som ser vår smerte, våre nederlag og vår sørgelige sjel. Og fordi de har sett oss, hustruene, barna og våre tidligere samboere, må de dø, det er ikke engang nok at vi tar våre egne liv i mangel på ryggrad til å tåle virkeligheten, vi må ta de andre med oss, de som skulle elske oss, men som har sett tvers igjennom oss, og som ikke får lov til å leve videre og bære vitnesbyrd om alt vi ikke maktet. Det er mannens æreløse æresfølelse som får oss til å hente mauseren, dynamitten og cruise-missilene, for å vise dem at vi nok har tapt alt, men at vi ikke skal bære tapet alene, vi skal dra flest mulig med oss ned i mørket.
Dette tenker jeg på, når jeg ligger i sengen min på Hotell Hungaria og hører lydene fra natten utenfor, og Theas nesten lydløse pust i sengen ved siden av. Vi må reise et mannsopprør, tenker jeg. Et opprør mot det sterke kjønns verste fiende, nemlig vår svakhet. Og vår stadig dårligere evne til å la oss selv og våre nærmeste leve med den.
Vårt land, Menn om mangt, 8. februar 2003
| 
|
|
|
