|
|
Månetoppen til ettertanke
NRK-serien «Jul på Månetoppen» har et interessant politisk budskap. Istedenfor å kritisere NRK for å bidra til kjøpepress mot barn, burde man rose kanalen for å lage så gode barneprogrammer.
doktorgradsstipendiat Irene Nygårdsvik ved Norges Handelshøyskole
Julemusikken har stilnet av, de fleste har pakket bort julepynten, men en og annen blå- eller rødnisselue på et barnehode minner oss om «Jul på Månetoppen», og kanskje også om debatten om det er riktig med såkalte «spin off»-produkter knyttet til barneprogrammer. En debatt som bidro til barne- og familieminister Laila Dåvøy og kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands initiativ til å stramme inn reglene for markedsføring rettet mot barn gjennom NRK. Dåvøy og Svarstad Haugland vil demme opp mot det kommersielle presset mot barn som de mener serier som «Jul på Månetoppen» skaper. Etter deres mening skaper det et kjøpepress mot barn fordi nisseluene, klærne, og musikken som brukes i serien også kan kjøpes i butikken, og at figurene og navnet på serien dessuten brukes til å markedsføre mange andre typer produkter.
ENHVER SOM NYLIG har vært i en lekebutikk, klesbutikk for barn eller matvarebutikk for den saks skyld, vet at det er utallige varianter av slike produkter. Man finner Pippi Langstrømpe-dukker, Mummitroll-puslespill, Lego-klær, Byggmester Bob-lego, Pokemon-håndklær, Kaptein Sabeltann-videoer, Gubben Pettersen-dataspill, Harry Potter-chips, for å nevne noen få. Å tro at man kan redusere tilfanget av produkter rettet mot barn ved å stramme inn reglene for en enkelt aktør, i dette tilfellet NRK, er å tro på julenissen. Eller, som jeg heller vil kalle det, perspektivløst.
De fleste internasjonale produksjoner av barneprogrammer og filmer kommer med «spin off»-produkter. Å lovregulere at en enkelt barneprogram-produsent i Norge skal pålegges å avholde seg fra dette markedet vil bidra minimalt til å redusere kjøpepresset mot barn. Det er en kamp som aldri kan vinnes, i hvert fall ikke med lover og reguleringer i lille Norge. Overflod av produkter rettet mot barn er et karakteristika ved det samfunnet vi lever i, og kjøpepresset mot barn er et grunnleggende samfunnsproblem. Kjøpepress er imidlertid bare en type press som barna kommer til å bli utsatt for i sin oppvekst. Motepress, drikkepress, røykepress og doppress er press som de fleste barn vil oppleve er en del av det å vokse opp.
BARN TRENGER BALLAST for å møte kjøpepresset og forstå at man ikke trenger alt av alt for å ha det bra. «Jeg må kunne tåle at jeg har lue med Ole Brumm på, mens venninnen min har rødnisselue, og ikke bare tåle, men kanskje også glede meg over at vi ikke har det samme.» Barnas virkelighet er at det er utallige produkter myntet på dem. De må lære å leve med valgmuligheter og at de ikke kan få alt.
Apropos, er det korrekt å kalle det et kjøpepress mot barn? Er det ikke like mye et kjøpepress som foreldrene ikke klarer å stå imot?
Foreldre og besteforeldre kjøper all verdens utstyr og leker når barna blir født. Ifølge en undersøkelse er det ca. 1500 leker på et gjennomsnittlig barnerom i Norge. Hvem er det som har vent barna til et slikt konsum? Er det markedsførerne, er det foreldre og besteforeldre som har kjøpt produktene, eller er det barna selv som har presset på?
Alle kan vel være enig at en nyfødt baby ikke har noen kommersielle krav. Et større barn har vel bare adoptert et forbruksmønster, men det blir et problem for foreldrene når barna etterspør det ene produktet etter det andre. Laila Dåvøy argumenterer for lovregulering med at ikke alle foreldre har råd til å følge opp barnas krav og ønsker. En slik argumentasjon gjør meg litt betenkt. Unge har til alle tider argumentert med at «alle andre får det!». Er det plutselig slik at denne argumentasjonen har begynt å virke? Selvfølgelig er det leit for barn å ha fattige foreldre i et samfunn hvor de fleste andre har råd til å kjøpe mange og dyre produkter til sine barn. Men hvis det kun er knapphet på penger som er bestemmende for hvilke og hvor mange produkter vi kjøper til våre barn, og ikke om man trenger det eller har glede av det, så vitner det om en hodeløs etterspørsel.
PROBLEMET ER KANSKJE at foreldrene ikke klarer å si «nei». Vi som er foreldre vet at «nei» muligens er det mest tid- og energikrevende ordet i vårt vokabular. I en hverdag med mer penger og mindre tid enn for én generasjon siden er det kanskje en enkel utvei å si ja. For foreldregenerasjonen til dagens foreldre var det kanskje lettere å si nei, fordi man simpelthen ikke hadde råd. Mange av dagens foreldre har lite drahjelp i dårlig økonomi når det gjelder å sette grenser for hva man kan få og ikke få, det vitner barnerommene med gjennomsnittlig 1500 leker om.
Hensikten med denne refleksjonen over dem som kjøper produktene, er å poengtere at det holder ikke å tro at man kommer noe som man definerer som et onde til livs ved kun å regulere tilbudssiden, eller å hindre én blant mange tilbydere å komme med «spin off»-produkter. Men er slike produkter nødvendigvis et onde? Kulturforsker Kirsti Mathiesen Hjemdahl fremhever at «spin off»-produktene i seg selv kan være særdeles konstruktive og berikende i barns lek. Gjennom «spin off»-produktene får barna mulighet til en kreativ og egenprodusert reprise på handlingen i serien, de gir rom for å spille seg selv og sine venner inn i serien gjennom lek.
DE SOM SÅ «Jul på Månetoppen» vet at hovedbudskapet var at ord var det beste våpen for å løse nissenes uenighet om hvem som hadde rett til Månetoppen. Grånissen hadde svaret på hvem som eide Månetoppen i en kiste, men hvis de åpnet kisten ville enten blånissene eller rødnissene bli tapere eller vinnere. Gjennom ordene kom de frem til «Månetopp-enigheten» om hvordan blånissene og rødnissene kunne dele Månetoppen mellom seg. Slik har også «Jul på Månetoppen» et interessant politisk budskap, med klare referanser til mange internasjonale konflikter om landområder.
Å ta et drama med slike løsninger på uenighet med seg inn i leken er verdifullt fordi barn lærer noe om konflikthåndtering, og det er også i tråd med fredsprofessor Johan Galtungs råd til undervisningsministeren i Afghanistan. I et møte med skolevesenet i Afghanistan med det formål å lære barna at uenigheter kan løses på andre måter enn krig med vinnere og tapere, foreslo Galtung at de måtte lage 50 spennende og rike historier om fredelige løsninger på konflikter som barna kunne lese om og ta med seg inn i sin lek og fantasiverden. Slike historier fra barndommen lagres som bilder på hvordan man kan løse uenigheter og konflikter.
NRK BURDE FÅ ROS for å lage så gode barneprogrammer, og jeg håper både Valgerd Svarstad Haugland, Laila Dåvøy og andre politikere ikke pålegger norske barneprogram-produsenter reguleringer som vil begrense produksjonen av serier som «Jul på Månetoppen» i fremtiden. Videre håper jeg at de også får med seg hvilken positiv betydning såkalt kommersiell barnekultur kan ha i barns hverdag.
Problemet, slik jeg ser det, er ikke nødvendigvis produktene i seg selv, men at barna har for mange av dem. Et kjøpepress kan ikke kun elimineres ved lover og reguleringer overfor enkelte tilbydere, det trengs også bevisste holdninger til hva man kjøper og hvor mye man kjøper til barna sine. Da vil tilbyderne av «spin off»-produktene få et mer bevisst marked å forholde seg til, og barna får oppleve at verden ikke går under selv om de får nei til ulike produkter. Slik får også barna styrke til å se at lykken ikke er å ha alt det som alle andre har.
Bergens Tidende, 27. januar 2003
| 
|
|
|
