|
|
Så effektiv at man aldri får gjort noe
Vi er så opptatt av å være effektive og spare tid at vi til slutt ikke har noen tid tilbake. I det du lar være å spare tid, så får du plutselig mye av den - som tid til å ligge på sofaen og glane i taket.
Thomas Hylland Eriksen
Effektivitet blir regnet for å være en bra ting i dette samfunnet. I arbeidslivet kan effektivitet bety det samme som produktivitet, altså et mål på hvor mye man får gjort i løpet av et bestemt tidsrom. Noen vil kanskje innvende at kvaliteten på det man får gjort også har en viss betydning, eller at det ikke er likegyldig hva man er effektiv til å gjøre. De som betjente gasskamrene under annen verdenskrig var eksempelvis både effektive og produktive på sin måte. Slike innvendinger til tross: effektivitet har en utvetydig positiv verdi i denne kulturen. Den effektive er både dynamisk, energisk og på høyde med sin tid. Han er iallfall ikke en tullebukk som soser bort tiden på unyttig dill.
Effektiv fritid - en hodepine?: Forestillingen om at effektivitet er en god ting, er så vellykket at den sakte men sikkert sprer seg til områder som ligger langt fra produksjonslivet. I økende grad blir det forventet av våre omgivelser at vi skal ha en effektiv fritid. Nå er det ikke lenger legitimt å tilbringe fritiden med å surre rundt og gjøre det som faller en inn. Heretter skal vi ha fritidsaktiviteter med navn: Vi skal delta i lesesirkler, gå på SATS, gå i operaen, ha prosjekter på hytta og jeg vet ikke hva. Denne effektiviseringen av fritiden er en gedigen hodepine for mange voksne hvis instinktive tilbøyeligheter går i ineffektiv retning, men tar jeg ikke mye feil, er den et enda større problem for barn.
«Jeg skal bare»: Alle som kjenner noen barn, vet jo at den typen mennesker stort sett foretrekker å fortsette å gjøre det de gjør i øyeblikket. Hvis de protesterer når de skal i barnehagen om morgenen, skyldes det ikke nødvendigvis at de ikke liker seg der. Det skyldes at de holder på med noe. Ofte protesterer barna (iallfall mine) like mye når de blir hentet om ettermiddagen, vel å merke hvis de er midt i en lek. Den klassiske Albert Åberg-fortellingen der det tar en liten evighet før Albert innfinner seg ved frokostbordet fordi han «skal bare» gjøre et halvt dusin livsviktige ting først (av typen reparere lekebilen og kle på dukken), sier alt om dette. Pappa Åberg utbryter at han «blir gæærn av unger som skal bare», helt til han oppdager at han selv også «skal bare» visse ting, og at det kanskje til og med er disse «skal bare»-aktivitetene som gir livet en slags mening.
Kvalitetstid - siste spiker i kisten: Voksne effektiviserer og effektiviseres, og effektiviteten smitter både fra livssfære til livssfære og fra person til person. Blir vi stort mer effektive nå, består livet snart ikke av annet enn «salderingsposter» (dette forferdelige ordet fra bedriftsøkonomien, som gir inntrykk av at livet i hovedsak består av et «tidsregnskap»).
Den første «salderingsposten» er ofte barna. De er jo alltid der. Det haster aldri å surre rundt sammen med dem, det kan man gjøre når som helst. Det vil si, man kan jo ikke gjøre det når det er for sent. Og det blir det før man aner. I en strømlinjeformet, effektiv hverdag taper barna på to måter: De blir selv effektivisert i sine fritidsaktiviteter, og foreldrene effektiviserer seg selv så mye at de knapt rekker å bli kjent med sine barn.
Siste spiker i kista heter «kvalitetstid», altså rundt et kvarters samvær i verdensklasse ved sengetid. Da er det kanskje like greit å kaste inn håndkleet og å innse at når valget står mellom en rask og en langsom aktivitet, er det en tendens til at den raske vinner. Med mindre man gjør noe for å unngå at det skal skje.
Langsom tid: Hvis man ikke gjør noe for å redde langsomheten, blir man stresset. Stress er jo ellers ikke det samme som å ha mye å gjøre. Det er å ikke få gjort det man skal, eller det man synes man burde ha gjort. Ofte er det langsomme ting som klør i samvittigheten: å høre på Mahlers niende symfoni, å lese en roman av Jan Kjærstad eller å la sine barn ta den tiden de trenger.
Det ligger et paradoks begravet her. Jo mer effektiv man er, desto mindre får man gjort (iallfall av ting som betyr noe). Jo mer man gjør, desto mer stresset blir man (for jo mer man gjør, desto mer er det man ikke gjør). Og jo mer tid man sparer, desto mindre tid har man igjen.
Det siste skyldes at det å spare tid er et motsatte av å spare penger. Når man sparer penger, får man mer jo mer man sparer. Når man sparer tid får man derimot mindre tid igjen jo mer tid man sparer.
Fremtiden er åpen så lenge man ikke kaster bort nåtiden på å spare tid. For når man lar være å spare tid, får man plutselig mye av den. Mellomrom. Tid til å ligge på sofaen og glane i taket (for øvrig den mest kreative aktivitet som kan tenkes). Eller tid til å surre rundt, bygge litt lego kanskje, eller høre på Asgeirs siste CD, tegne en prikkete dinosaur, sparke fotball ute, gjemme skatter i kjelleren og snakke om hva som har skjedd i barnehagen i det siste, helt til en sier de magiske ordene: Hva skal vi finne på nå?
Barn i Byen Kulturformidling har som hovedmål å gi barnefamiliene i Bergen oversikt over det aktivitets- og kulturtilbud byen tilbyr og inspirere til bruk av dette tilnudet. De vil oppmuntre barnefamiliene til felles aktivitet og dermed styrke samspillet mellom foreldre og barn.
Hundreårsmarkeringen Norge 2005 as: I 2005 er det 100 år siden oppløsningen av den svensk-norske unionen. Norge 2005 as arbeider med å lage et program for det moderne Norges hundreårsdag i 2005. Norge 2005 samarbeider med Barn i byen.
Barn i Byen - magasinet
| 
|
|
|
