|
|
Han skulle aldri glemme den dagen han mistet sitt eget minne.
En eller annen må ha tatt feil av Josef K, for en morgen ble han slått i bakken uten å ha gjort noe galt. Han arbeidet på et patentkontor i Ullevålsveien og ankom alltid litt før åtte. Men den dagen kom han ikke. Det hadde aldri skjedd før.
Jon Risdal
Minuttene før han ble truffet av noe hardt, hadde han gått forbi grantrærne som stod i stram givakt på Vår Frelsers Gravlund. I den ene hånden bar han sin gamle dokumentveske. Den andre hånden svingte frem og tilbake, nesten militært. Josef K hadde armsvingen i orden. Han hadde tatt farvel med sin konelill i Zetlitzgate, og var egentlig i godt humør denne strålende høstmorgenen. Alle regninger var betalt. Josef K hadde orden på livet sitt. Han fulgte skjema (ja, han lå faktisk litt foran), og sannelig om det ikke var utsikter til en liten gasjeøkning oppunder jul
Da han stod og ventet på grønn mann i krysset ved det gamle sykehuset, fikk han en plutselig innskytelse om å ta en annen vei. Da innfallet rant ham i hu, rettet han nakken og så morgensolen treffe øverste etasje på nr 12. Der oppe fikk han øye på kvinnen som tittet frem bak gardinen. Det var som om hun nyfikent holdt øye med ham.
I det blikket til Josef K atter treffer gatelegemet, rammes han av et hardt slag i bakhodet.
I flere år vandret han hvileløst rundt i hukommelsens labyrinter, ansiktet skjult bak et slør av glemsel og tap av noe som aldri var. Josef K ble en grønnsak, en vegeterende menneskemaskin. Han ble vasket og stelt (på de unevneligste steder), han ble degget og sørget for av tikkende innretninger og flytende medisiner. Han var slett ikke alene denne tiden. Josef K fikk en fast pleierske som sørget for ham dag og natt. Hun pludret og snakket til ham; fortalte han om dette og hint, delte hemmeligheter og gråt ved hans side når det lille livet hennes i Ullevålsveien 12 ble for stort til å bære alene.
Fordi han var forskånet fra de levendes liv, holdt huden seg myk og fin, og rynkene fikk ikke feste. Han ble slett ikke yngre, men heller ikke eldre. Fordi han ikke hadde noe å si, kom han sjelden opp i noe trøbbel. Dog avtok besøkene etter hvert. Også de nærmeste sluttet å komme. Som vi vet kan det være vanskelig å forholde seg til mennesker som ikke mener så mye. Når de ikke engang nikker, som for å anerkjenne det du selv mener, blir det nærmest uutholdelig. Han ble til slutt venneløs og mistet sin konelill. Hun tok ut skilsmisse (av medisinske grunner) uten hans samtykke, og ble senere gift med legen som utstedte papirene. Men det er en annen historie.
Josef K ytret ikke et vondt ord om noen disse årene.
Han så fredfull ut, hvilende på sin pute. Av og til var det som om han smilte ørlite, og noen ganger slo han opp øynene. Det var dog viljesløst og ble utløst av muskulære rykninger. Som et fiskehjerte slår etter sløying, som flaksingen fra en hodeløs høne. Når han smilte og så på sin pleierske slik, takket hun sin Gud for hennes utkårnes kjærtegn.
Hun gav og han tok i mot. De klamret seg fast i en medisinsk symbiose og levde lykkelig sammen som et godt gift par.
Dagen Josef K våknet fra dvalen var en strålende høstdag, og solen flommet over de øverste etasjene i Ullevålsveien. Fordi han ikke lenger hadde noe, fant han opp det som skulle bli hans nye liv. Han hadde mye å ta igjen. Vi kan vel si at han måtte skape seg selv, som det heter.
Da han tok drosjen hjem til sin nye bolig, bad han sjåføren sette seg av i krysset der han tidligere hadde møtt skjebnen. Han steg ut, rettet ryggen trakk inn den friske høstluften og så opp mot de øverste etasjene.
Han skulle aldri glemme den dagen han mistet sitt minne og fikk et nytt liv.
Den dagen han første gangen hadde fått øye på sin nylig utkårne hustru, hun som bodde i nr 12.
Han så opp, og så henne titte frem bak gardinen.
Det var som om hun nyfikent holdt øye med ham.
7. november 2002
| 
|
|
|
