|
|
Land og by - sammen på ny!
Jeg lurer på om folk er blitt gærne. Nå påstår en tredel av oss at vi ville stemt Fremskrittspartiet hvis det var valg i dag. En tredel!
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
På en vanlig buss, for eksempel, med tilsynelatende normale mennesker, kan du altså gå ut fra at hver tredje passasjer synes at Carl l. Hagen er svære greier. På en fotballtribune sitter det en fan av Siv Jensen på hvert tredje sete. Mange av dem heier til og med på samme lag som deg selv. "Hva er det som feiler folk", har jeg spurt meg selv, men jeg er kommet på bedre tanker - eller verre, alt ettersom. Nå spør jeg i stedet meg selv hva som feiler politikerne de andre partiene, særlig dem i Ap, Høyre, KrF, Venstre og Sp.
For skal man være ærlig, og det skal man i hvert fall når man skriver i Vårt Land, så er det ikke Fremskrittspartiets frapperende prestasjoner som har brakt dem til topps, men konkurrentenes ur-usle innsats.
Denne uka har jeg reist Norge rundt, fra Kirkenær i Hedmark, via Trondheim og Bodø til Tromsø, for å møte folk i forbindelse med en bok jeg har skrevet. Og uten å gjøre krav på å ha gjort skjellsettende oppdagelser, står en ting helt klart for meg: Folk er overhodet ikke dumme. Ikke politiske analfabeter. Ikke popu1istiske drittsekker, reaksjonære bakstrevere eller elskere av lettvintheter. Det er ikke derfor hver tredje av dem heier på Hagen.
Men folk er kjempesinna. Folk lurer på hva i all verden det er som skjer. Og de føler at de ikke blir lyttet til. Jeg tror de rett og slett ser seg rundt, der de bor, og i nabokummen, i fylket og i resten av Norge, og lurer på hvem i all verden som har bestemt at ting skal være som de er blitt.
De ser en søkkrik stat, en stat som ikke kan bruke opp pengene sine uten å overopphete økonomien, og samtidig en lutfattig kommune de selv er innbyggere av. Og så tenker de, i hvert fall tror jeg at de tenker, at hvem i all verden har bestemt at det skal være sånn?
Staten, det er jo deg og meg. Og kommunen, det er jo også deg og meg. Er vi noensinne blitt spurt om vi synes at staten skal være søkkrik og kommunen raka fant? Har vi gitt vår tilslutning, i valg, til en slik utvikling?
Jeg har det ikke. Har du? Har noen? Er det noe parti som har sagt at "stem på oss, så blir det overdådig, ubrukbar rikdom i staten, men mangel på det aller nødvendigste i kommunen"?
Jeg husker ingen partier som har sagt det, og folk skjønner det ikke. Jeg tror, grensede til visshet, at folk tenker som så: "Det er da rart at alt vi hadde råd til da Norge var et fattig land, på 50- og 60-talIet, det har vi plutselig ikke råd til lenger, nå som vi er blitt verdens rikeste".
På 60-tallet - og lenge etterpå også - hadde vi råd til å ha banker og postkontorer på bygda. Det var opptil flere i hver bygd! Vi hadde råd til butikker, råd til å ha bønder som drev i liten skala, råd til aldershjem og skoler. Nå er vi blitt så rike at vi ikke har råd til noe av dette. Er det ikke rart?
Da vi var fattige, hadde vi råd til trikk og tog. Nå er overskuddet på statsbudsjettet så stort at trikken må legges ned og jernbanen kuttes kraftig. Nå har vi ikke lenger råd til å ha mange små kommunesentra heller.
Men er vi blitt spurt om dette? Har noen gått til valg på et program for nedleggelse av og fraflytting fra grender, bygder og, lokalsamfunn? Har noen spurt oss om vi synes NSB må gå med overskudd? Og at bankfilialer med mennesker er noe herk?
Ikke som jeg kan erindre.
Politikerne på Stortinget forteller alltid på fjernsyn at de stadig vekk er rundt i landet, på selveste grasrota, og møter velgerne sine. Men de kan umulig høre særlig godt etter. Det er krise i Distrikts-Norge nå. Jeg tror vi er akkurat på grensen, helt på kanten, rett før det bikker over. Tre-fire stramme statsbudsjetter til, og store deler av ryggraden i samfunnet vårt bryter sammen.
Jeg ser i fjordkommunen der kona mi er fra, Halsa kommune på Nordmøre. Da jeg var med dit første gang, til Valsøyfjord, for snart 20 år siden, var det to banker, tre postkontor, fire butikker, hauger av småbruk og 26 unger; som skulle begynne i 1. klasse på Valsøyfjord skole.
I Kirkenær og Steinkjer opplever folk det samme. De føler at de er til plunder og heft for oss som bor i byen, at vi ikke vil vite av dem og deres, at distrikter er en kostnad og at bønder burde avlives av veterinæren, så lenge han fremdeles er i nærheten, .
Men hvem har bestemt at det er slik vi vil ha det? Du? Jeg? Nei. Tanken om at alt må effektiviseres, alt må rasjonaliseres; alt må skjæres ned og kuttes bort, alt som befinner seg nord for Sinsenkrysset, må ha kommet fra underlige steder. Sannsynligvis fra noen sivil- og samfunnsøkonomer uten kontakt med virkeligheten, innelåst i Finansdepartementet og heiet fram av Trygve Hegnar, Jan Petersen og noen andre urbane markedskapitalister. Og ingen har sagt dem imot, ikke på ordentlig. Jeg kan ikke engang huske sist Senterpartiet slo til orde for et sabla distriktsopprør. Men det trengs et sånt - og det brennkvikt.
I mellomtiden er det Fremskrittspartiet, oh paradoks over alle paradokser!, som scorer på misnøyen. Fremskrittspartiet, det mest distriktsfiendtlige av alle (så vidt foran Høyre og Ap) samler nå massiv støtte i distriktene. Ikke fordi folk der tror deres politikk vil hjelpe, selvsagt, men fordi de andre fremstår som like ille. Og de andre har jo styrt landet ut i uføret. Carl I. Hagen og Siv Jensen har den gleden til gode,
Staten er meg, og Kommunen også. Norge er mitt land, og ditt. Skal vi sitte rolig og se på at det raseres? Eller skal vi si stopp? Si at kursen må legges dramatisk om, hvis vi fortsatt skal elske dette landet? Skal vi mobilisere tidenes herligste, heftigste og mest begeistrede distriktsopprør, heiet frem av alle oss byfolk som ser verdiene i Bygde-Norge, for et levende land, mot Finansdepartementet og resten av klysene, ja, i verste fall mot prinsippet om at ingenting i "hele verdener viktigere enn å overholde den hellige handlingsregel, de opphøyede inflasjonsmål og den stramme rentepolitikken? Kanskje det finnes noe som er enda mer verdt i menneskenes liv?
Jeg anbefaler politikerne en tur på landet. Og de kan godt bli der en stund.
Menn om mangt, Vårt Land 26. oktober 2002
| 
|
|
|
