|
|
Når cowboyer skal kjøre romskip…
Er det cowboyen i oss som gjør at vi har et så krampaktig forhold til forbruk, både av varer og av tid?
Dag Endal
Dette spør Dag Endal i denne artikkelen om sammenhengen mellom forbruksvaner og tidsklemma. Eller hva er det som gjør at det folkeslaget som er mest velstående i verden, er så intenst opptatt av å skaffe seg enda mer? Og hvorfor har vi det så travelt når vi har mer fritid, flere Time Manage're og flere tidsbesparende apparater enn noen andre før oss i historien? Dag Endal er tidligere leder i Miljøheimevernet, nå frilans skribent og foredragsholder.
Det ligger i tida. Å snakke om tid. Og bekymre seg for tida. "Jeg har det bra, men jeg har så altfor lite tid", svarer vi når vi blir spurt om hvordan det står til. Og bøker om tid og stress og langsomhet har blitt den nye og hotte litterære sjanger. Det kommer nye tidsbøker nesten hver uke. Om vi ikke rekker å lese disse bøkene, tar vi oss i hvert fall tid til å kjøpe dem!
Den mer filosofiske tilnærmingen til tid og håndbøkene om å ta tilbake kontrollen over egen tid, er noe som har kommet de siste 3-4 årene. Og gjennom initiativet 07-06-05 har vi prøvd å knytte økende bevissthet om tid til en ny bevissthet også om våre forbruksvaner og miljøkonsekvensene av disse. Men forbindelsen mellom tid og forbruk har jeg møtte alle de elleve årene jeg har drevet grønn forbrukerveiledning gjennom Miljøheimevernet, mange år før det ble moderne å snakke om tid og pynte seg offentlig med travelhet. De fleste diskusjoner om omlegging av forbruksvaner ender ganske raskt opp med spørsmål om hva du har tid til, - med mer eller mindre god grunn. Noen ganger bare som unnskyldning for å slippe å gjøre noe. Men ofte som en realitet, og dette er en type tidsproblemer som oppleves av langt flere enn en håndfull busy VIP'er som flyr fra avtale til avtale og snakker i mobil samtidig.
Tid styrer forbruket vårt
Mange av sammenhengene mellom tid og forbruk er enkle å oppdage i vår egen hverdag. Sammenhengene går begge veier. På den ene side: Når vi gjør valg som forbrukere, spiller tidsfaktoren en avgjørende rolle. For eksempel noe så enkelt som at middagsmenyen i mange barnefamilier avgjøres av at mor og far skal hjem fra jobb, hente i barnehagen, gjøre innkjøp, lage og spise middag på to knappe ettermiddagstimer. Da gir du deg ikke i kast med menyer som krever mer tid enn nødvendig. Det er for sent å legge erter i bløt klokka 16.45. Ertestuingen må være halvferdig i pose.
Forbruket stjeler tida vår
På den annen side gjør forbruksvanene våre store innhogg i husholdningens tidskonto. Mange av oss jobber mer enn vi strengt tatt trenger fordi vi trenger penger for å henge med på forbrukskarusellen. Vi skal ha større hus enda vi har mer enn vi klarer å holde styr på, vi kjøper nye klær enda klesskapet strutter av nesten ubrukt tøy, vi må ha nye modeller av elektriske artikler enda de gamle virker like bra som før, vi kjøper egen hytte og båt enda det ville vært mye enklere og billigere å leie de få dagene i året da de er i bruk. Og så videre. Vi kunne ha valgt en litt mindre bilmodell, ventet et år med å kjøpe ny jakke og gjort mange tilsvarende enkle og lite merkbare valg. Da hadde pengebehovet i husholdningen blitt redusert med flere titusener i året. Som vi kunne gjøre om til færre timer på jobb, om en syns en har for lite tid til familie, venner og hobbyer.
Med vårt høye forbruk opplever vi Piet Heins sannhetsord om TTT - Ting Tar Tid - på en ny måte i dag. Tingene tar virkelig tida vår! Ikke bare skal vi arbeide for å ha råd til å kjøpe dem. Vi må bruke tid på å følge med i alle tilbudene, vi må fly på shopping, alle sakene skal i hus, de skal monteres, bruksanvisninger skal studeres, og tingene skal brukes. Ikke før har vi fått det vi trenger av tidsbesparende maskiner, så fyller vi opp huset og livet med tidsbrukende maskiner. Og verst av dem alle er TV'en, slik vi sitter og venter foran skjermen kveld etter kveld, i tilfelle de skulle sende noe vi må se på. I mellomtida bruker vi tida til å ergre oss over alt tullet de sender. Og skulle vi få et øyeblikk ledig mens reklamen fra de siste fem ukene blir gjentatt, kan vi ringe kringkastingssjefen og klage eller skrive leserinnlegg til VG fra "Irritert seer, Oppegård".
Økende og evig misnøye?
Slik - og på mange andre måter - henger tid og forbruk sammen i hverdagen vår. Vi har for lite av alt, men samtidig så mye at vi ikke rekker med å ha alt vi har. Er ikke dette til å bli gal av, så veit ikke jeg! Og gale har vi blitt. Undersøkelser dokumenterer at jo mer vi får, jo mer misfornøyde blir vi, fordi vi blir klar over alt vi egentlig burde hatt, både av penger og ting. Og fra egen erfaring veit de fleste av oss at jo mer vi stresser for å rekke alt samtidig, jo dårligere tid får vi. Vi har kort og godt funnet oppskriften på økende, evig misnøye!
Kan det finnes noen bakenforliggende forklaringer på hvorfor vi har fått et så problematisk forhold til både ting og tid, samtidig? Vi kan ikke bare lete etter forklaringer i vårt eget hode. Én viktig forklaring ligger i selve "systemet". Forbrukersamfunnet forutsetter at vi opplever den permanente misnøye. Hvis ikke, ville vi ikke trenge særlig mye mer enn det vi alt har. Og da går ikke regnestykket opp. Alle planer og prognoser i samfunnet bygger nemlig på tanken om vekst og stadig vekst. Hvorvidt vi skal øke evig, er kanskje et åpent spørsmål. Men vi skal i hvert fall ha et økende forbruk så langt fram som vi kan tenke og forestille oss. Undertegnede har ikke hørt noe annet… Vennligst meld fra hvis du hører noe!
Systemsvikt
Hvor stammer denne vanvittige tanken fra, om at alt skal øke til evig tid? At det aldri går an å få nok? Økonomene må ta sin del av skylda. De mener faktisk at det ikke går an å lage et økonomisk system uten evig vekst. Og logikken blir klar nok. Skal vi øke på samfunnsnivå, må vi øke også på individnivå. Noen må bruke mer, helst alle. Eller sagt på en annen måte: Skal vi oppfylle myndighetenes og økonomenes mål om at vi alltid skal bruke mer, må hver av oss gjøre en helhjertet innsats. Vi må fylle hus og hytter, skuffer og skap med ting. Og kalenderen må fylles til randen med aktivitet. Slik kan vi unngå å oppleve at vi egentlig har det bra. Slik kan vi fortsette å leve opp til vår nye trosbekjennelse, så treffende formulert av Elkjøp: "Løp og kjøp".
Næringslivet og reklamebransjen har også sin betydelige aksjepost i den kollektive galskapen, sjøl om de også kan påberope seg systemtvang. Så lenge konkurranse er det overordnede mål for samfunnet, må alle bedrifter og alle ansatte henge i stroppen. Uansett hva de driver med. Den som ikke vinner, taper. Og den som ikke klarer å få noen til å kjøpe sine varer og tjenester, bukker av nødvendighet under. Om produktene er gode eller dårlige, nyttige eller unyttige, er mindre interessant. Slik har vi kommet i den situasjonen som økonomene beskriver som "suboptimalisering". Et fryktelig ord, men dessverre så treffende. Vi har fått et system uten overordnede mål (bortsett fra konkurransen i seg sjøl), men med veldig mange underordede mål (sub = under). Stadig flere personer blir sysselsatt med å oppnå stadig flere og stadig mindre viktige mål. Derfor rekker vi aldri diskutere eller bekymre oss for hovedspørsmålet: Hva er vitsen med Norge?
Vi tenker som cowboyer
 Den amerikanske forfatteren og debattanten David Korten har en interessant betraktning om forbrukersamfunnets tenkemåte, som kanskje også knytter sammen tids- og forbruksjaget. I boka "When Corporations Rule the World" beskriver han vår tenkemåte som "Cowboys in a Spaceship". Vi tenker som og oppfører oss som cowboyer i et romskip. Cowboy-mentaliteten strekker seg tilbake til de gode gamle dager i Ville Vesten, den gangen en mann var en mann. Den gangen, som nå, måtte skikkelige mannfolk regelmessig konstatere at "This town ain't big enough for the two of us". Cowboyens løsning var den gangen å flytte vestover, der det var nytt land ledig (om en ser bort fra indianerne). Slik har mennesket tenkt siden, hevder David Korten. Vi oppfører oss som cowboy ved stadig å "flytte vestover". Vi tenker at det er mer der det kommer fra. Vi løser alle problemer ved å erobre stadig nye ressurser, framfor å husholde best mulig med dem vi allerede har.
I Ville Vesten var dette en mulig tenkemåte, - om en igjen ser bort fra indianerne. Korten bruker begrepet "open frontiers", eller "öppna landskap" som Ulf Lundell ville sagt det. Den gang fantes faktisk mer å ta av. Slik er det ikke i dag. Nå er det "full house", skriver Korten. Eller "stinn brakke" på norsk. Vi må erkjenne at vi befinner oss i et romskip og må tenke deretter. Vi kan ikke tenke som cowboyer, vi må tenke som astronauter. For astronauten er målet å ordne seg så bra som mulig, ikke å skaffe så mye som mulig. Som astronauten må vi lære oss å klare oss med begrensede ressurser og få dem til å strekke lengst mulig.
Er vi i ferd med å ødelegge også vårt forhold til tid gjennom å tenke som cowboyer? Vi går og snakker om at vi så gjerne skulle "hatt mer tid". Vi ville så gjerne flytte vestover… Men oppdager til vår forbauselse det samme som Benny Andersen: "Hjemme hos oss har vi tolv klokker, og enda strekker ikke tiden til". Men det lurer en liten rev i bakhodet, likevel. På tross av at det er helt umulig, går vi og ser fram til å få mer tid. Til helga. Til påske. Til ferien. Til neste jobb. Til etter at dette prosjektet er ferdig. Til neste år. Til pensjonistilværelsen…
Hardpakking av livet
I mellomtida praktiserer vi cowboy-tankegangen på en annen måte. Vi prøver å presse mest mulig inn på den tida vi tross alt har. Vi driver det som kan kalles "hardpakking" av livet vårt. Dette gjør vi på flere måter.
Vi kan pakke tettere i kalenderen. Være med på masse greier, lover oss bort både her og der, legge inn flere avtaler i ukeskjemaet, legge dem tettere, som en skikkelig cowboy. Slik at vi må gå litt for tidlig fra forrige avtale for å komme akkurat for seint til den neste og pådra oss magesår mens vi småløper fra det ene til det andre.
Eller vi kan gjøre alle ting fortere. Spise, snakke, e-poste. Bruke spoleknappen på egen hverdag. Hoppe over dødpunktene og skumme gjennom det viktigste. "Japanerne har fått tiden ned til fire minutter og femten sekunder på en avspilling av Beethovens femte symfoni. Så fort går det", sier Odd Børretzen i låta "Fortere".
Eller vi kan hardpakke livet ved å gjøre flere ting samtidig. Spise og snakke i mobiltelefon mens vi går - sammen med venner på tur. Mobil'en er i det hele tatt det perfekte verktøy for den moderne cowboy. Den setter oss i stand til den ultimate hardpakking av livet. Vi kan være flere steder samtidig! Alle kan nå oss, uansett hvor vi er og hva vi driver med. Og vi kan gå og tenke på alt det som alle andre driver med - og gripe inn med en oppringing eller SMS om vi vil.
Egentlig…
Med mobilen for hånd blir vi helt tida minnet på det viktigste stressordet av alle: Egentlig. Thomas Hylland Eriksen skriver at stress ikke er å ha mye å gjøre, men å ikke ha tid til å gjøre det du gjør. Eller være der du er. Egentlig skulle jeg gjort noe annet. Og egentlig skulle jeg vært et annet sted. Og egentlig har jeg ikke tid til dette her…
Og da er forbindelsen tilbake til cowboy-tanken og forbruksmaset i samfunnet ganske tydelig. Egentlig er jeg ikke tilfreds. Egentlig er det noe annet som er finere, flottere, kjekkere, enklere, greiere enn det jeg har. Egentlig var det noe annet jeg skulle hatt. Egentlig…ligger løsningen et sted der vest. Eller kanskje ikke?
9. oktober 2002
| 
|
|
|
