|
|
1300 øvde seg på å leve langsomt
Johan Sebastian Bach slo an tonen i dag tidlig da 1.300 nyvåkne mennesker entret Konserthuset for å delta på seminaret "Leve langsomheten".
Tekst: Elisabet Molander
Foto: Kristin Westby
Det er første dag i oktober. Det er mildt ute og langt fra høstlig, en god dag for å ta tiden tilbake. Og akkurat dette var det Manpower, sammen med 07-06-05, Vårt Land, Areopagos og Genesis forlag inviterte til i dag. Å sette av en formiddag, midt i høstferien for å få påfyll under tittelen "Leve langsomheten?".
Johan Sebastian Bach slo an tonen i dag tidlig da 1.300 nyvåkne mennesker entret Konserthuset. Det var mektig musikk, til et viktig tema, og en glimrende måte for deltakerne å gjøre seg klare til en annerledes formiddag. Truls Frogner, konserndirektør i Manpower og programleder, ville forsikre seg om at alle sanser var klare for gode budskap og anbefalte varmt alle passasjerer om "Take off your seat-belt".
Lever vi for fort? Arbeider vi for mye? Hvem rekker egentlig å nyte livet? Hva skjer med den som alltid tvinger seg selv til å være effektiv eller nyttig? Hvorfor snakker så mange om sin lengsel etter langsom tid - når de i neste sekund jager videre gjennom livet? Spørsmålene er mange, og svarene er ikke så lette å gi. Like fullt var to personer invitert til seminaret for å gi sine betraktninger.
Førstemann ut var religionsspsykolog Owe Wikström fra Sverige. Han lanserte sin bok "Leve langsomheten" på norsk i forbindelse med seminaret. Boka er solgt i 60.000 eksemplarer i Sverige.
- Jag brukar sitta i et dunkelt hörn och skriva, utan at någon har varit interesserad i vad jag gör. Men denna bok om långsamheten, den har helt tydligt träffat en nerv.
Og det tror vi så gjerne, etter å ha lyttet på Owe Wikström.
Han har satt mennesket i fokus i sin bok og sett på hvilket kaos det faktisk lever i. En virkelighet, full av tilbud, opplevelser og kunnskap presser seg på. Det blir for mye av alt på for kort tid, og man greier ikke å skjerme seg fra alle inntrykkene. Vi blir dratt i flere retninger, for vi vil jo så gjerne være med, men det blir rett og slett for mye til slutt. Vi skal være tilgjengelige til enhver tid, vi skal være oppmerksomme overfor andre, ha omsorg for andre. Konsekvensen av dette blir at vi verken kan glede oss over det enkle og hverdagslige, eller å finne en fullstendig ro, det store alvoret.
- Vi har ju så himla bråttom och inntrykkena får inte fastna.
Wikström vil også avlive myten om siden, at vi skal leve intensivt når vi bare får mer tid. Det mest ødeleggende for mennesket er hele tiden å planlegge hva man skal gjøre. Til slutt er livet forbi. Det er nå man må leve, er Wikströms oppfordring.
Wikström er mest opptatt av de ikke-arbeidsrelaterte stress-faktorene. De usynlige kravene om å være vår egen lykkes smed, du kan det du vil, presset om å være vakker, sensuell, vellykket. Presset om å skape bare hygge rundt deg. Alt dette preger mennesket, og gir det en følelse av å måtte yte mer og mer og aldri føle seg tilstrekkelig.
På spørsmålet om noen gode råd for hvordan man kan komme seg ut av en uønsket oppjaget verden, er Wikström ganske klar.
- Vi måste uppsöka situasjoner där vi bara är oss själva. Där vi slipper alla inntrykk.
Det kan være så enkelt som å lytte til god musikk, ta en tur alene på café, skrive dagbok, sette seg ned og gjøre ingenting. Kanskje åpenbare og lette ting å gjøre, men som når hverdagen velter over oss ikke blir så lett å gjennomføre.
- Men det är viktig at vi kan bli berörda, annars möter vi aldrig oss själva.
Og med dette oppfordret Wikström oss avslutningsvis til å ta imot nye toner fra Bach.
Ingebrigt Steen Jensen, som var neste innleder, tok utfordringen på strak arm. Han har selv nylig gitt ut boka "Ona fyr. For deg som vil lykkes sammen med andre". Ingebrigt Steen Jensen fulgte opp Wikströms budskap flott ved å fokusere på at mange mennesker faktisk vil en forandring.
- Det kan jo ikke bare fortsette slik, sier de. Vi må få til en forandring, for slik som forholdene er blitt er jo ikke til å holde ut. Folk vil gjøre noe. Og denne viljen til endring må vi gripe fatt i.
Ingebrigt pekte på at hurtigheten og effektivitetsjaget i samfunnet får store konsekvenser både for miljø, helse, arbeidslivet, og ikke bare hvordan enkeltmennesket har det. Og Ingebrigts oppfordring går vel så mye til det velfødde Norge:
- Vi lever i et land som har en utrolig mulighet til faktisk å få noe gjort. En mulighet vi ikke bruker. Vi har et mangfold, vi har rikdom, trygghet, demokrati. Norge er som en reinkarnert lotto-millionær med 7 rette hver lørdag. I tillegg er det faktisk slik at dét vi som mennesker drømmer om (og det er ikke materielle ting, men TID, vennskap, kjærlighet, helse, nærhet), bedriften vil ha og kloden ønsker, er helt sammenfallende. Kanskje litt naivt, men det er jaggu meg sant. Vi har så mye av det meste, at vi må kunne dele med andre. Og ved å stoppe opp, tenke seg om hva vi gjør med samfunnet ville vi sannsynligvis greie å dele med andre som trenger det. Derfor trenger vi å stoppe opp, og tenke langsiktig.
Ingebrigt har stor tro på at bedrifter i Norge i dag har tatt opp i seg mye av disse tankene. At det er større aksept og tro på at langsiktighet vil gi fremgang. At bedrifter som har en tydelig visjon og er verdibasert vil klare seg adskillig bedre enn andre bedrifter som ikke gjør det.
Det viktige er likevel å ville forandring.
- Vi ønsker en forandring som monner, og vi har en historisk mulighet til å skape forandringen. Et tog som går nå er bevegelsen 07-06-05. Denne bevegelsen vil forandring, og det er fullt mulig for enkeltmennesker og bedrifter å bli med. Målet er at folk skal ta tiden tilbake og bruke den til å leve bedre liv - innenfor tålegrensene til det globale miljøet.
Styreleder i 07-06-05, Bente Haukland Næss fulgte opp tråden videre fra Ingebrigt Steen Jensen og presenterte kort hva 07-06-05 sto for og hva bevegelsen inviterer folk til å være med på. Mer om dette kan selvsagt leses på dette nettstedet, og ettersom denne artikkelen skal publiseres før jeg løper hjem til barn og spagetti, så må jeg vel si meg ferdig for denne gangen, og avrunde med et Wikström-sitat:
- Du blir aldrig färdig - men det är så det skal vara.
Her kan du lese invitasjonen og omtale av seminaret:
Leve langsomheten?
Lever vi for fort? Arbeider vi for mye? Kanskje spørsmålene er feil. Vi trenger tid til å reflektere over balansen mellom liv og arbeid. Vi inviterer til spennede seminar 1. oktober.
| 
|
|
|
