|
|
Opplevelsen av lykke
Hva er lykke? Eller mer beskjedent: Når farer det glimt av noe som likner lykke gjennom deg? Kanskje når sansene dine opplever noe sterkt og godt: Øyeblikket ditt barn kommer til verden. Eller mer hverdagslig: Smaken av høstens første fårikål.
Trond Wormstrand, Fremtiden i våre hender
I utredningen «Rik og lykkelig?» tar forsker John Hille utgangspunkt i menneskers subjektive opplevelser av lykke, slik de viser seg i spørreundersøkelser. Etter 1945 er det gjennomført flere hundre nasjonale og internasjonale undersøkelser der mennesker er spurt om hvor lykkelige, eller tilfredse, de er med livet. Nesten samtlige rike og en rekke fattige land er dekket av en eller flere slike undersøkelser, skriver Trond Wormstrand, Fremtiden i våre hender.
Så lykke har kanskje ikke så mye med billigere biff, brandy og bensin å gjøre? Heller ikke med lønnspålegg og lavere rente - eller milde gaver fra politikere som konkurrerer om stemmeseddelen din? Blir mennesker lykkeligere av å bli materielt rikere? Mange filosofer har besvart spørsmålet negativt. Men hva sier lykkeforskerne?
I UTREDNINGEN «RIK OG LYKKELIG?» tar forsker John Hille utgangspunkt i menneskers subjektive opplevelser av lykke, slik de viser seg i spørreundersøkelser. Etter 1945 er det gjennomført flere hundre nasjonale og internasjonale undersøkelser der mennesker er spurt om hvor lykkelige, eller tilfredse, de er med livet. Nesten samtlige rike og en rekke fattige land er dekket av en eller flere slike undersøkelser. I «World Database of Happiness» ved Erasmus-universitetet i Rotterdam finnes det en omfattende samling av resultater fra slike spørreundersøkelser. Hille har gått igjennom disse undersøkelsene og konkluderer med at det finnes en sammenheng mellom inntekt og lykke, men sammenhengen blir borte over et visst inntektsnivå. Trolig er det mulig å anslå det nivået: I USA er det siden 1946 regelmessig gjennomført lykkeundersøkelser, med nesten likelydende spørsmål. Svarene viser at amerikanerne var mest lykkelige på 1950-tallet - siden har det gått svakt nedover. Bruttonasjonalproduktet (BNP) pr. innbygger i USA var i 1950 cirka 10.000 dollar, et nivå som Norge og andre land i Vest-Europa nådde omkring 1970.
Undersøkelser tyder da heller ikke på at lykkenivået er økt i Europa siden 70-tallet: I EU er det gjort årlige målinger av folks tilfredshet med livet siden 1973. Resultatene viser ingen endring av betydning gjennom denne perioden, når en ser på EU som helhet. I enkelte land har folk blitt litt mer tilfredse, men i like mange land har de blitt mindre tilfredse. Danskene er blant dem som er blitt litt mer tilfredse. Det finnes ikke en like sammenhengende serie med undersøkelser fra EU-medlemmene Sverige og Finland. De undersøkelser som finnes, tyder imidlertid på at tendensen i resten av Norden har vært motsatt den i Danmark. Heller ikke i Japan, Australia eller Canada er det noen klar tendens til at folk er blitt lykkeligere eller mer tilfredse på de siste 25 årene.
GÅR EN TILBAKE TIL PERIODEN før 1973, tyder derimot de spredte undersøkelsene som finnes fra land i Vest-Europa på at befolkningen i flere av disse landene opplevde økende tilfredshet i de to-tre første tiårene etter annen verdenskrig. En lignende tendens finnes i de få utviklingslandene, Brasil, Mexico, India, Filippinene og Sør-Korea, der det er gjennomført nok undersøkelser til å muliggjøre sammenligninger over tid. Når disse landene har opplevd økonomisk vekst, har det også vært en tendens til at graden av lykke og tilfredshet med livet har økt. Disse resultatene taler på den ene siden sterkt for at folk i fattige land blir mer lykkelige av å bli mindre fattige. Syke, sultne og undertrykte mennesker blir lykkeligere når de oppnår et minimum av kaloriinntak og fysisk sikkerhet. Et overbevisende argument for å hjelpe mennesker i nød: Å bruke mer penger på oss selv her i den rike verden har ingen målbar effekt på lykkenivået. De samme pengene brukt på syke og sultende i fattige land øker deres lykke dramatisk. Det finnes med andre ord en sammenheng mellom inntekt og lykke - men virkningen flater altså ut og blir borte over et visst inntektsnivå.
Ellers er det en påfallende stor forskjell i lykkenivå blant vestlige industriland. Mennesker i Nordvest-Europa (Skandinavia, Island, Storbritannia, Irland og Nederland), samt i Sveits, Nord-Amerika og Australia, er mest lykkelige og tilfreds med livet. De sier seg systematisk mer lykkelige enn mennesker i Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Hellas og Japan. Landene i den førstnevnte gruppen har i gjennomsnitt litt høyere BNP pr. innbygger, men det er ikke først og fremst denne forskjellen som forklarer ulikhet i lykke og tilfredshet: Graden av likestilling mellom kjønnene, graden av tillit mennesker imellom, og - i det minste innen Europa - graden av likhet i inntekter, er en viktigere forklaringsfaktor.
HVA MED NORGE? Den nyeste undersøkelsen som utredningen «Rik og lykkelig?» refererer til, «Religion 1998», ble utført her i landet. Den viser at nordmenn verken er mer eller mindre lykkelige enn ved en tilsvarende undersøkelse som ble foretatt i 1991, da landet våt var inne i en økonomisk nedgangstid. Derimot er vi litt mindre lykkelige enn i 1972.
Denne tendensen bekreftes av Markeds- og mediainstituttet (MMI) som annethvert år siden 1985 har kartlagt våre grunnleggende ønsker for tilværelsen, og vår oppfatning av hvordan de kan realiseres. Et representativt utvalg av den voksne norske befolkningen er stilt spørsmålet: «Vil du stort sett beskrive deg selv som meget lykkelig, ganske lykkelig, ikke spesielt lykkelig eller slett ikke lykkelig?» I artikkelen «Hvorfor blir vi ikke lykkeligere?» drøfter instituttets forskningssjef Ottar Hellevik resultatene: «Gjennom de siste 15 årene er nordmenn flest blitt rikere, uten at de sier at de er blitt lykkeligere. Man blir ikke ulykkelig av velstand i seg selv. Men det er helt tydelig at et materialistisk liv med jag etter materielle goder ikke er synonymt med et lykkelig liv».
MMIs undersøkelser viser at de av oss som instituttet kaller «materialister» (som legger hovedvekt på forbruk, eiendeler og egne behov) i større grad enn «idealistene» (som legger hovedvekt på selvrealisering, åndelige opplevelser og hensyn til andre) savner materielle goder. Et savn som bare i liten grad kan forklares med at «materialistene» har dårligere råd.
JO FLERE MATERIELLE GODER vi skaffer oss, desto flere savner vi for å kunne leve slik vi ønsker. Nye krav og forventninger øker raskere enn velstandsveksten. Utviklingen bekrefter ordtaket «mye vil ha mer».
Blir vi mer fornøyde her i landet med Carl I. Hagen som en gavmild medvokter av pengesekken? Ikke hvis MMIs målinger gir et riktig bilde av oss: Det er mer sannsynlig at misnøyen vil øke i takt med Fremskrittspartiets innflytelse. Partiet stimulerer materialisten i oss med sine pengesentrerte merkesaker - og materialisten i oss blir vanskelig fornøyd.
Det er neppe Hagen, men opinionsdannere som oppmuntrer våre ikke-materielle sider, som kan bidra til å gjøre oss mer tilfredse. Kanskje andre politikere skulle ta sjansen på det - i stedet for å konkurrere med Fremskrittspartiet om å love oss mer, mer, billigere, billigere? Det er på tide å finne andre mål for samfunnsutviklingen enn de økonomiske.
Når merket du glimt av lykke sist?
Opplevelsen av lykke
Bergens Tidende, 17. august 2002
| 
|
|
|
