|
|
gjerrigknark.com
"Nå må livsstilshopperne omskoleres".
Kari Gåsvatn
Trendenes veier er uransakelige: I forfjor skulle du drikke caffe latte for å være med, i fjor skulle du kjøpe rosa sofa og gå på suppebar. I år skal du være gjerrigknark.
Nettopp idet vi har lært at «du er det du kjøper», dukker det i vårt mette overflodssamfunn opp en ny livsstil som går ut på å være så gjerrig som mulig. Livsstilshopperne må omskoleres: Du er ikke lenger hva du kjøper, men hva du kan få gratis. Vel å merke dersom du registrerer deg i det som må være landets mest hurtigvoksende menighet: «gjerrigknark.no».
Det er det nye nettstedet som selv presenterer seg som «menighet uten kirkeskatt». I stedet for å konkurrere om å være mest rettroende, konkurreres det om å oppdage nye muligheter for gratis vareprøver og andre metoder for å få andre til å betale for eget forbruk. Menighetsbladet sendes ut hver søndag, det kommer over 100 nye abonnenter hver uke, og medlemstallet skal alt være oppe i flere tusen.
Det er linker til all verdens gratis vareprøver, fra vaskepulver og kosmetikk til gratis mobiltelefonblad og kondomer. Det finnes gode råd for hvordan tannkremtuben kan tømmes til siste puss, pruteskole, kaffeprøver og gratisrådgivning når ektekapet hangler. En gratis shampo her og en gratis musematte der, slikt kan man bli rik av. Som menigheten reklamerer med: «Den første millionen er den vanskeligste».
Også i det gamle fattig-Norge var det noen som bygde seg opp små formuer på å være gjerrig. Men den gang nøysomhet var en dyd av nødvendighet for de aller fleste, da var gjerrigknark noe av det verste man kunne være. Den gangen den minste ressurs ble tøyd og utnyttet i husholdningene, ble gjerrigknark assosiert med einstøinger som stablet penger i sengebunnen. For da var også gjestfrihet en dyd. Når det kom fremmedfolk, skulle man være raus med det man hadde. Den gjerrige væremåten som i fattigsamfunnet var en synd, er i overflodssamfunnet i ferd med å bli tidsriktig mote.
Internasjonalt har gjerrighet alt lenge vært en ny trend. Livsstilsmagasinene har en stund skrevet om dem som tørker teposen for å bruke den om igjen. Nå sprer trenden seg altså også i Norge.
Selvsagt går det også an å se denne nye trenden som en protest mot kjøpehysteriet. Moderne gjerrigknarker tenker seg sikkert om to ganger før de putter unødvendig ting og tang i handlekurven på storsenteret. Men skal man ta de moderne gjerrigknarkene på ordet er de ikke først og fremst et forum for mindre forbruk, men for dem som «liker å spare penger og elsker å bruke det andre har laget». Det er vanskelig å se det miljø- og ressursvennlige i å sitte med ti gratis musematter. Dessuten må man selvsagt registrere seg for å få tilgang på gratisvarene. Det betyr: Reklame, ja takk!
Det blir sagt at det ikke finnes noen gratis lunsj. Det finnes heller ingen gratis vareprøver. Når jeg klikker meg inn på en gratis hudkrem er det sikkert noen andre det er mer lønnsomt for enn for meg.
Det er selvsagt helt legitimt å være oppfinnsom for å spare penger. For de fleste er det absolutt nødvendig i deler av livet, for noen hele livet. Men det forteller noe om politikkens slutt når svaret på pengemangel er å lære hvordan man skal få andre til å betale for seg. Jakt på gratisaksjer på nettet kan sees som den lille manns forsøk på å gå i sporene til de store gutta i samfunnet. Men han blir fortsatt lille mann.
Vi kan ikke alle være gratispassasjerer. Men så lenge vi sitter og teller bonuspoenger og surfer etter gratis vaskepulver, får forskjellene i Norge vokse seg store uten protest. Mens vi alle får et mer gjerrig hjerte.
Det kan virke som et paradoks at gratis- og billighysteriet brer seg i et rikt overflodssamfunn, og at gjerrigknarkene bokstavelig talt popper opp på bruk- og kast-samfunnets søppelhaug. Det er vanskelig å vite om det er overmettheten eller nyfattigdommen eller apatien som skaper denne nye livsstilen.
Jeg har selv et gratis tips til de gjerriges menighet: Jeg stjeler avleggere, og jeg tigger gratis stauder av venner og bekjente, når de likevel skal graves rundt og deles nå om våren. Dessuten fant jeg en stor, flott og helt uskadet utepotte i en container her en dag. Alt garantert uten å ha lagt igjen elektroniske spor.
Men jeg tror det er farlig å være troende gjerrigknark, fordi jeg tror det gjør noe med raushet, gjestfrihet og gavmildhet. Det er bedre å se på en vakker gratis solnedgang gjennom et skittent vindu enn å surfe på nettet etter gratis pussefiller.
Nationen, kommentar, 19. mai 2001
| 
|
|
|
