|
|
Familien og jobben
Når rollene som arbeidstaker og familiemedlem påvirker hverandre negativt, kan det fort bli en ond sirkel med mange og tunge konflikter.
Trine Gjermundbo, prosjektleder, Modum Bads samlivssenter
Det har vært gjort store innsatser - med både NHO og LO involvert - på å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv. Men likevel ser vi at det øker, og da særlig langtidsfraværet. Dette problemkomplekset har ganske sammensatte årsaksforhold. Det er åpenbart at det ikke bare dreier seg om faktorer relatert til jobben, men også om privatlivet. Arbeid og familie henger i hop, og påvirker hverandre gjensidig.
Vi vet ut fra statistikken at en økende del av sykefraværet skyldes psykiske belastninger. Den psykiske helsa handler om hvordan vi har det inni oss, men også om våre relasjoner, hvordan vi har det i forhold til andre mennesker, og da særlig våre nærmeste.
I forskningen begynner vi nå å få en solid dokumentasjon på at folks familieliv og samliv påvirker innsatsen i arbeidet. Problemer i samlivet fører til store stressproblemer på jobb, og påvirker antall dager man er borte fra arbeidet. I en undersøkelse mente lederne som ble intervjuet, at vansker i forhold til ektefelle hadde større effekt på hvordan jobben ble utført enn f.eks. alvorlig sykdom, død i familien og problemer i forhold til barn.
Samtidig vet vi at arbeidet kan skape problemer hjemme. Høyt jobbengasjement øker sjansen for konflikter. Familievernkontorene rundt om i Norge kan fortelle om de mange skilsmisser som har kommet fordi særlig far i lengre tid har «flagget ut» hjemmefra for å gjøre det jobben krever (eller det han tror jobben krever). En undersøkelse finansiert av NHO i 2000 bekrefter disse erfaringene.
Sammenhengene er opplagte, om enn komplekse. Det er mye gjensidighet mellom arbeid og familie. Når rollene som arbeidstaker og familiemedlem påvirker hverandre negativt, kan det fort bli en ond sirkel med mange og tunge konflikter. Dette påvirker den psykiske helsa, og kan bidra til økningen i sykefraværet.
General Motors er en av bedriftene som har skjønt dette i sin personalpolitikk. De har satt i gang nye tiltak som er blitt målt til 40% mindre «lost time». Mange bedrifter har stor og kostbar turnover. Det er dyrt å lære opp nye folk, og medarbeidere med verdifull fagkunnskap blir stadig vanskeligere å holde på. Det blir derfor viktig å tenke på hvordan en kan beholde og ta godt vare på de medarbeidere en har. Ifølge framtidsforskere kommer det om noen år til å bli for få unge. Det vil derfor bli avgjørende at familiesfæren blir tatt hensyn til, dersom arbeidslivet skal gjøre bruk av småbarnsforeldre.
Det store temaet er tid. Konflikten mellom arbeids- og familieforpliktelser - eller mer populært sagt: tidsklemma - er en vesentlig årsak til det stadig økende omfang av problemer i parforhold. Begge foreldre er i arbeid, og deler på ansvaret hjemme med barn og hus. Arbeidsfordelingen blir dermed en nødvendig gjenganger som diskusjonstema.
Egentlig er det et ambisiøst prosjekt å kombinere familie og karriere. Det virker heller ikke som om det er mulig å få til overalt. For eksempel har Spania og Italia Europas laveste fødselstall. De søreuropeiske moderne kvinner har ikke lett for å kombinere jobb og familie, og mange velger da å la være å etablere seg og få barn. Norge ligger for tiden på Europatoppen når det gjelder antall fødte barn pr. familie. Forklaringen er iøynefallende: Vi har nå gjennom noen tiår fått utviklet permisjonsordninger, barnehagetilbud osv, som faktisk gjør det mulig å være i jobb for begge og samtidig ha et vanlig familieliv.
Dette er en utvikling som det ikke er mulig eller ønskelig å snu, verken for kvinner eller menn. Det handler ikke bare om at likestillingskampen nå har gitt resultater for kvinnene på arbeidsmarkedet. Også for menn er det nye muligheter på hjemmearenaen. I økende grad ser vi da også at menn stiller opp hjemme.
Tidsklemma er altså et felles anliggende for både kvinner og menn. Ifølge et idéhefte fra Nordisk Råd er en av de største utfordringene for menn i dag å finne en god balanse mellom arbeidsliv og familie- og samliv. Fra Copenhagen Institute for Future Studies konkluderes det nå at debatten om likestilling i framtiden vil handle om konflikter mellom arbeid og familie, og kampen for likestilling blir menn og kvinners felles prosjekt.
Permisjonsordninger og større fleksibilitet i arbeidslivet øker mulighetene for å få dette til. Men samtidig blir grensen mellom arbeidstid og fritid lett mer utvisket. Den økte tilgjengelighet med laptop og mobil er et tveegget sverd. Det har blitt så mye lettere å ta med seg arbeidet hjem. «Vi må kreve retten til utilgjengelighet, til å ha helt fri,» sier Thomas Hylland Eriksen. «Hvis man ikke tar noen veldig klare valg, vinner jobben. Familie og hyggelige gjøremål kan jo alltids vente litt.»
Tidsklemma er dermed like mye ei verdiklemme. Det er en lojalitet som skal fordeles mellom to viktige arenaer. Dette blir understreket i en rapport fra NHOs Arbeidsmiljøfond. Det er vanskelig for den enkelte å velge mellom hensynet til familien og til arbeidet. Når de ansatte greide å holde et lavt konfliktnivå i forholdet arbeid- familie, var det en høyere grad av tilfredshet, ifølge rapporten.
I nyere samlivsforskning ser vi at de mest varige og kvalitative parforhold - og dermed gode familieliv - er der hvor ekteskapene er preget av likeverd og gode balanser. Det gjør det lettere for de to å holde en konstruktiv samtale gående om tidsbruk og arbeidsfordeling, med løsninger som er gode for dem begge. Den viktigste begrunnelsen er likevel ikke parene selv og arbeidslivets sykefravær - men barna. Det er dokumentert at kvalitet og stabilitet på samlivet er avgjørende for hva slags framtidsmuligheter barn får. Derfor er det viktig hvordan livet omkring barna kan bli organisert på en best mulig måte.
Hvem bør se de store utfordringene som ligger i dette feltet? I første omgang tilhører det klart den private sfære. Men problemområdet er ikke bare privat. Både parene selv, arbeidsgiverne og myndighetene bør møte utfordringene.
Det er ingen tvil om at parene i dag trenger å ta dette opp på en bevisst måte. De trenger å se på hva som skjer i eget samliv og egen familie, slik at saker og ting ikke bare sklir av gårde uten styring. De trenger å snakke om verdiene i familien - hva er viktig for oss? Og de trenger å foreta bevisste valg, i fellesskap og etter skikkelige drøftinger.
All empiri viser at mange strever med å få dette til. Men samtidig er det positive budskapet i dag at dette er det mulig å gjøre noe med. De tre viktigste faktorene ifølge forskning for å få til bevisste og gode samliv - evne til kommunikasjon, konflikthåndtering, samt holdninger - er alle tilgjengelige for læring. Kompetansebygging på dette er noe alle par i dag bør få tilbud om.
Arbeidsgiverne burde ha klare interesser av å være i forkant av utviklingen på området. Nå vil nok markedskreftene i seg selv langt på veg kunne bli en brekkstang. Stadig flere arbeidsgivere ser jo at dette må tas på alvor hvis de skal få størst mulig «avkastning» på humankapitalen.
Det er mange som gjør mye bra, og som ønsker å få til familievennlige arbeidsplasser. Men arbeidsgivere trenger flere gode metoder og opplegg i en livsfasetilpasset personalpolitikk. Modum Bads Samlivssenter er nå i starten av et prosjekt som tar sikte på å prøve ut nye opplegg i grensesnittet familie/arbeid. Forhåpentligvis vil vi også se mer utviklingsarbeid på området.
Også myndighetene bør kunne bistå. Familiepolitikk er ikke bare kontantstøtte eller pappapermisjon. Det trengs egentlig en nasjonal dugnad som kan bevisstgjøre og bistå parene i deres arbeid for å finne ut av tids- og verdiklemma. Det bør satses langt mer offensivt på ulike forebyggende samlivstiltak, slik som f.eks. Samlivssenterets PREP-program, som er det eneste forskningsbaserte opplegg i Norge i dag.
Et samvirke mellom arbeidsliv og myndigheter vil være nødvendig hvis det skal gi resultater. Det trengs mer forskning og utviklingsarbeid. Men vi vet nok til å starte satsingen.
Dagbladet kronikk 22. august 2001
| 
|
|
|
