07-06-05 - Forbrukeraksjonist

I dagens globaliserte og forbruksfokuserte verden, hvor skrapesyke, genmodifisert mat og miljøødeleggende ressurssløsing er påtrengende deler av våre livsverdener, er det vel svært få som vil være uenige om at forbruk er politisk.

Jo Helle-Valle, forsker II, Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)

15. mars er initiert som en verdensomspennende markering av forbrukernes rettigheter av Consumers International, en organisasjon som representerer mer enn 260 forbrukerorganisasjoner over hele verden. I år har CI valgt politisk representasjon som fokus.

Det konvensjonelle politiske systemet har aldri gitt rom for forbrukermakt; partiene er formet på produksjonsbaserte interesser og heller ikke representasjon i råd og utvalg fremmer forbrukerinteresser; snarere blir forbrukerne gisler på arenaer hvor produksjonsinteresser dominerer, det samme gjelder for lobbyvirksomhet. Når i tillegg systemet som sådan får mindre makt fordi transnasjonal kapital stadig blir mektigere betyr det at verden blir stadig mindre demokratisk; mindre politisk handlerom, og større avstanden mellom de styrende og de styrte. Men disse nye samfunnsforholdene åpner samtidig for nye muligheter - folkelig politisk makt utøvd gjennom forbrukerrollen.

Utover den opplagte og direkte rollen forbrukeren spiller gjennom kjøpspreferanser kan makten som ligger i å være forbruker også brukes på saker som ikke direkte har noe med varene å gjøre, og heller ikke er geografisk begrenset. Politisk motiverte forbruksboikotter som retter seg mot menneskerettigheter, miljøproblematikk og politiske spørsmål kan være ekstremt effektive.

For å ta et eksempel; Shell var et blant flere oljeselskaper som var engasjert i Sør-Afrika før apartheidregimet falt. Selskapet har også spilt en etter manges mening uetisk rolle i Nigeria. Fra 1950-tallet har de utvunnet olje verdt mer enn 30 milliarder dollar i Ogoni-folkets områder. Lokalt har resultatet vært entydig negativt; Shells utvinning har vært nesten uten positive økonomiske ringvirkninger lokalt, og på kjøpet har aktiviteten ført til enorme økologiske ødeleggelser. Da lokal politisk motstand begynte å høres på begynnelsen av nittitallet var reaksjonen fra nigerianske myndigheter brutal. Blant annet ble forfatteren og nobelprisnominerte Ken Saro-Wiwa henrettet i 1995.

Samme året kom Shell også i medias søkelys i forbindelse med at de ønsket å senke boreplattformen Brent Spar i Nordsjøen. Disse hendelsene førte til et massivt mediefokus på selskapet, hvor en forbrukerboikott av Shell var en viktig ingrediens. Det massive opinionspresset tvang Shell i kne; ikke bare ble plattformen tauet i land i Norge for destruksjon og selskapets engasjement i Nigeria radikalt lagt om, de følte seg også tvunget til en grunnleggende revidering av hele sin forretningsstrategi og hensyn til menneskerettigheter, global rettferdighet og miljø ble satt på selskapets agenda.

Disse hendelsene eksemplifiserer også to viktige trekk ved dagens globale økonomi, nemlig gigantselskap og logo-økonomi. De store selskapene vokser seg større og større og engasjerer seg over hele verden, og en følge av denne utviklingen er at de i økende grad selger logoer, ikke produkter.

Denne tendensen er et produkt av det som økonomisk teori aldri helt har anerkjent, men som er et åpenbart faktum likevel; forbrukeren er ikke en utelukkende formålrasjonell aktør, forbruk er nært knyttet an til meningsproduksjon; vi er det vi forbruker gjennom at vi assosierer status og identitet med produktene. Logo-økonomien selger symboler, ikke varer. Vi forbinder riktignok Nike med joggesko og etter hvert andre produkter, men Nikes verdi ligger ikke i kvaliteten ved selve varen, men i ideer om det gode liv; »Just do it!».

Dette fører til at selve vareproduksjonen settes ut til billige underleverandører i den tredje verden, selskaper som ofte betaler elendige lønninger og som nekter arbeiderne å organisere seg. Det Nike konsentrerer oppmerksomheten sin om er å forvalte sitt logo.

Dette gir merkevare-eierne en mulighet til å skyve det sosiale ansvaret over på sine underleverandører, samtidig skaper logofiseringen på den annen side en sårbarhet; siden de assosiasjonene folk skaper til en merkevare er det som selger varen betyr det at de også er ekstremt sårbare for å smusse til logoen. Nike tåler ikke at folk assosierer logoen med barnearbeid, rasisme og manglende respekt for menneskerettigheter.

Dette fører til nye muligheter for politisk aktivisme. Når kapitalen blir emosjonell, når salg baserer seg på symboler og identitet, vil selskapets rykte være avgjørende for lønnsomheten. Og når globaliseringen samtidig ikke bare binder mennesker over hele kloden sammen økonomisk, men også gir muligheter for å formidle informasjon på helt andre måter enn før fører dette til at Êvanlige folk' har muligheter for å handle politisk uten å gå gjennom stemmeurnene.

Slik forbrukermakt representerer i beste fall en effektiv og direkte form for demokrati og makt, men makten kan også misbrukes; hva med alle de andre oljeselskapene som var engasjert i apartheidregimet, men som aldri ble utsatt for boikotter? Faren for misbruk av forbrukermakt er altså definitivt til sted, men samtidig krever denne formen for politisk aktivisme noen få syndebukker; for at boikotter skal være effektive må forbrukeren ha alternative måter å dekke sine behov på. Dessuten vil slike boikotter være mer rettferdige på sikt; selskapene som slipper unna i første omgang vet at neste gang kan det være deres tur. Derfor er kanskje den størst effekten den generelle avskrekkende effekten den har på hele bransjer.

Det er altså i den politiske aksjonismen mer enn i forbrukerorganisasjonene at det politiske potensialet ligger, selv om dette ikke er en enten-eller situasjon; forbrukerorganisasjonene vil nettopp være viktige informasjonsleverandører. For til grunn for at forbrukerne skal være politiske aktivister ligger effektiv global spredning av informasjon; kunnskap om 'umoralske' selskaper, vissheten om maktpotensialet som ligger i forbrukerrollen og de små omkostningene forbundet med å delta i boikotten kan gjøre de mange små til en effektiv kraft mot de få store.

Dagsavisen, 15. mars 2002