|
|
Samtidsdiagnose: Frihet og formål
Hvis velstand er et gode, men ikke sitt eget formål, hva er den et gode for? Den som er fattig, er ufri. Den som har god økonomi, har bedre muligheter for å leve som han selv vil. Men frihet er ikke ensbetydende med lykke.
professor i sosiologi Stein Ringen ved Universitetet i Oxford
Frihet som oppnås gjennom økonomisk velstand, men mangler en klar ramme av verdier og normer, blir til forfall.
Det var spennende og nytt da Kjell Magne Bondevik ble statsminister i spissen for en sentrumsregjering, men spenningen ble kortlevd. I stedet for nytt regime ble det regjering uten politikk - eller i alle fall uten formålsidé for sin politikk. Thorbjørn Jagland møtte samme veggen da han ble statsminister. Han ville bygge om det norske hus, men ingen kunne forstå hvorfor. Nå står Jens Stoltenberg og stanger. Han har signalisert ivrig reformvilje, men klarer ikke å forklare oss hva vi skal reformeres ut av eller til.
Noen opplever vår samtid som forfall og verdikrise, men det er det vanskelig å akseptere. Vi lever i en overgangstid. Demokratiet har seiret. Kapitalismen står uten konkurrent. Den kalde krigen er avblåst. Vi er på vei inn i elektronikkens makeløse eventyr. Vi er rike. Vi er velutdannet. Dette er overgang til bedre livsbetingelser.
Vi har lagt fattigdommen bak oss. Så oppdager vi at velstanden har sine egne problemer. Et liv med god økonomi er naturligvis usammenlignbart bedre enn et liv i fattigdom, men er ikke nødvendigvis et godt liv. Hva skal vi bruke velstanden til?
En måte å forstå rikdommen på er å ta den som sitt eget formål. Mange mener vi har gått i den fella - at vi har havnet i grådighetskultur, at vi jager etter materielle goder, at vi har gjort penger til verdimål. Det er ikke vanskelig å finne vitnemål. Les finansavisene og se hvordan pengeguddommen dyrkes.
Jeg tror likevel ikke dette er riktig. I hvert fall kjenner ikke jeg noen som har så dårlig grep om sine liv at de tror det er tingene som er livets innhold. De setter pris på god levestandard, men slutter ikke å spørre seg om rett og galt og livets mening. At folk med sunt vett skulle forfalle til velstandsslaver, er en for primitiv idé til å være troverdig.
Velstand gir frihet. Vår overgangstid er definert av det vi er på vei inn i: frihetssamfunnet.
Vi står midt i to revolusjoner. Den ene er en forventningsrevolusjon. På overflaten ser det ut til at vi krever mer av alt, men dypere sett dreier det seg om nye forventninger til selv å kunne bestemme egen levemåte etter egne ønskemål. Denne revolusjonen er drevet av bedre økonomi og utdannelse. De grunnleggende trygghetsbehov er felles for alle, men når disse er sikret, har vi vidt forskjellige mål for livskvalitet. Noen lever for å jobbe, men stadig flere jobber for å leve.
Den andre revolusjonen er en kulturrevolusjon. Vi oppdager og erkjenner at vårt samfunn er flerkulturelt. Ikke alle nordmenn er like: noen er samer, noen er tatere, noen er jøder. Vi ser at vårt samfunn blir stadig mer sammensatt. Vi har stor innvandring og blir et mer fargerikt folk, kulturelt og religiøst.
Disse to revolusjonene trekker med seg et ønske om variasjon og forskjellighet. Mange mener å vite hva "vanlige folk" ønsker seg, men de tar feil. Folk flest har skapende fantasi og krever sin fantasis rett. I frihetssamfunnet finnes ingen "vanlige folk": alle er forskjellige og alle er originale. Vi nordmenn er i ferd med å rive oss løs fra forestillingen om Norge som et homogent samfunn. Vi strever med å forstå oss selv som et sammensatt folk og et samfunn av mangfold.
Folk ønsker å leve gode liv. Frihet er en betingelse. Skal vi kunne leve vel, må jeg kunne leve på den måten som er bra for meg, og du på den måten som er bra for deg. Hvis vi kan velge selv, har vi rimelig gode sjanser til å få til det, i alle fall bedre enn om andre bestemmer over oss.
Jeg må kunne stole på at jeg har mitt eget beste for øye, og at jeg derfor vil forsøke å gjøre det som passer for meg. Men om jeg stoler på at jeg har mitt beste for øye, må jeg også regne med at andre tenker på sitt beste, og at de derfor vil forsøke å gjøre det som er best for seg selv, fremfor det som er best for meg. Derfor er sjansene for at jeg kan leve på den måten som gir meg glede, bedre hvis jeg kan bestemme selv enn om andre bestemmer over meg.
Med frihetens nødvendighet er likevel ikke siste ord sagt. Vi trenger frihet, men frihet er ikke et trylleformular for lykke. Den kan gå begge veier, til glede eller til ulykke. Friheten er en bruksting for det formål å leve gode liv.
Kan vi vite hva det gode liv består i? Svaret er i første omgang nei. Vi kan ikke vite hva det gode liv er, simpelthen fordi det ikke finnes noe slikt som det gode liv. Folk er forskjellige og har forskjellige ønskemål.
Men svaret er også ja. Om vi ikke i fellesskap kan bestemme hva det gode liv består i, må hver enkelt klare å sortere hva som er et godt liv for seg. Det er ved å undersøke ditt eget liv at du unngår å falle tilbake på pengene som formål eller til å tro at frihet bare betyr "gjør som du vil".
Her skiller fellesanalysen lag med analysen til den enkelte. Hver for oss må vi spørre om det gode liv. Dette er til syvende og sist et spørsmål om forstand på formål, på hva det er verdt å bruke tid, krefter og penger til. Ingen fasit er å finne hvor du kan lese det rette svaret. Du må selv finne ut av det og selv bestemme. Derfor må du ha frihet.
Men det at hver må bestemme selv, kan ikke bety at hva som helst er like bra. Det er liten nytte med frihet for den som ikke har evne til å bruke den for fornuftige formål. Formålsfornuft beror i sin tur på verdier og normer. Dette er forestillinger som det fornuftige mennesket har i sitt hode, og som hun og han bruker som redskaper i livsanalysen. Verdier er forestillinger som hjelper oss til å forstå forskjellen mellom gode og dårlige mål. Normer er forestillinger som hjelper oss til å forstå forskjellen mellom anstendige og uanstendige handlemåter.
Frihet uten verdier og normer blir forfall. Spørsmålet om hvilke verdier og normer vi skal leve etter, er i siste instans noe hver enkelt må bestemme for seg selv. Ellers har vi ikke frihet til å leve som vi vil. Derfor følger det med friheten et ansvar for oss alle, i vårt daglige virke, til refleksjon over frihetens formål. Vi gir hverandre frihet til å leve som vi vil, og krever av hverandre at vi tufter våre liv i frihet på solide verdier og normer.
Intet vettugt menneske verdsetter friheten bare for å kunne gjøre hva som helst. Det er ikke for å skade andre, for å unnlate å hjelpe den som trenger hjelp, eller for hensynsløshet overfor fremtidige generasjoner at vi ønsker frihet. Friheten er for å kunne leve liv som har god mening og godt innhold.
I fellesanalysen kommer vi ikke lenger med verdier enn til frihet. For den enkelte er friheten en bruksting, men i fellesskapet er friheten den høyeste verdi.
Dertil omfatter fellesanalysen betingelsene for at vi enkeltvis skal kunne bruke friheten fornuftig. Du og jeg trenger verdier og normer å falle tilbake på for å klare vår egen livsanalyse. Livsanalysen er privat, men spørsmålet om hvor vi får verdier og normer fra, hører med i fellesanalysen.
Verdier og normer beror på dannelse og forankring. Fornuft og god dømmekraft kommer ikke av seg selv; det må læres og vedlikeholdes. Dette arbeider vi med gjennom hele livet, men, som alltid med læring, må vi spørre først om det som skjer tidlig i livet. Det er i barndommen og oppveksten at grunnlaget legges. Skal vi mestre overgangen til frihetssamfunnet og unngå at friheten blir til ulykke og forfall, må vi spørre om familien og skolen. Klarer familien av oppdragelsen? Klarer skolen av dannelsen?
Mennesket trenger frihet, men vi mennesker er også feilbarlige. Ingen klarer alt det vi ber fornuften om å gjøre om han skal stole på egen fornuft alene. Hver trenger tilskudd av andres fornuft og trenger å få egne meninger prøvet mot andres. Den enkeltes fornuft får oppbakking gjennom hans og hennes sosiale forankring. Det er sammen med andre - i familie, skole, vennskap, naboskap, foreningsliv, kirkeliv, arbeidsliv, politisk deltagelse - at vi kan få den livserfaring og trygghet som kan fostre kunnskap om og tro på verdier og normer.
Med dette kommer jeg frem til en politikk for frihetssamfunnet:
- Gi menneskene tillit. Stol på folks gode forstand og evne til selv å gi sine liv innhold og mening. La fri utfoldelse og mangfoldighet råde.
- Støtt familiene. Gi foreldrene mer støtte i barneoppdragelsen, mer økonomisk støtte og mer hjelp og veiledning.
- Støtt skolene. Gi hver enkelt skole og høyskole frihet og ansvar. Gi alle adgang til høyere utdannelse og livslang læring.
- Støtt de små institusjoner. Dem opp for "de store institusjoners samfunn", for maktkonsentrasjon og byråkrati i økonomi og politikk. La menneskene være deltagere og ikke brikker i andres spill: små skoler, små bedrifter, små kommuner.
Hvem tror på friheten? Lederne i næringslivet, som har så lett for å ta ordet frihet i sin munn? Nei. Med frihet mener de bare penger. Fra Næringslivets Hovedorganisasjon hører vi ved festlige anledninger at profitt ikke er bedriftslivets formål.
Jeg spør direktør Kristin Clemet: Hvis pengene er drivstoffet i økonomien, hva er da det høyere formål som næringslivet skal tjene? Hvordan forplikter det den enkelte bedrift i dens hverdagslige virke at den er del av et næringsliv med et edlere formål enn bare å tjene penger? Enhver skikkelig bedrift har i dag en "mission statement" for sitt mål. Hva med en mission statement for norsk næringsliv?
Lederne i Kirken? Nei. Den norske kirke er opptatt med å beskytte sine privilegier.
Jeg spør biskop Gunnar Stålsett: Klarer det protestantiske flertallet i Norge å akseptere at trosspørsmålet i fellesanalysen ikke går på rett tro - det er for den enkelte - men på trosfrihet og gjensidig respekt? Klarer de å akseptere Norge som et flerreligiøst samfunn? Kan det forsvares at vi i det flerreligiøse Norge har en statskirke og derfor ikke likeverdighet mellom trossamfunnene?
Våre politiske ledere? Jeg er i tvil, men kanskje er noe i bevegelse.
I sommer utfordret jeg i en avisdebatt statsministeren. Jeg spurte om sosialdemokrater kan lære å elske friheten slik at de også elsker forskjeller. Svaret var at Arbeiderpartiets mål "ikke er at alle skal være like, men at alle har like muligheter".
Dette er faktisk radikal tale, både i forhold til Arbeiderpartiets historie og i norsk politikk i dag. Denne idéen om forskjellige levemåter under like muligheter står stikk i strid med den forrige regjeringens Utjamningsmelding , som ikke ga noen innrømmelse til det flerkulturelle Norge, men som oste av uhemmet vilje til å klemme alle inn i samme mal av konformitet. Skal virkelig sosialdemokratiet klare å fornye seg som frihetens folkebevegelse?
De som ikke trenger å overbevises om frihetens verdi, er folk flest. I de par siste tiår har norske arbeidsfolk tatt ut mer velstandsvekst i fritid og utdannelse enn i lønn. Folk ønsker jobb, men de vil ha kortere arbeidstid og tidligere pensjon. De vil har mer tid som de kan bestemme over selv. Spør du dem hvorfor, svarer de at de vil bruke sin egen tid til en mangfoldighet av aktiviteter etter eget ønske og til mer kontakt og omgang med hverandre. De vil ha mer tid som de kan bruke til å fylle sine liv med formål og kvalitet.
Et annet lyspunkt er, merkelig nok, i LO. Den uutgrunnelige og kloke Yngve Hågensen har snudd opp ned på den organisasjonen mer enn den selv har forstått. LO snakker fortsatt om lønn, selvfølgelig, men enda mer om fritid og utdannelse.
Velferdsstaten vokste ut av fattigsamfunnet. Fedrenes visjon var mer enn levestandard. De så for seg at undertrykte mennesker skulle frigjøres slik at de kunne heve sine liv i kultur og kvalitet. Det er nå denne drømmen skal virkeliggjøres. Visjonen er levende i folket. Det er hos våre ledere det er verdikrise.
Aftenposten 30.09.2000
| 
|
|
|
