07-06-05 - Normalarbeidsdagen

For hundre år siden var et normalt arbeidsår nesten 3000 timer. Siden LO ble stiftet i 1899, er normalarbeidsåret halvert. Bidrar kampen for normalarbeidsdagen til å undergrave den?

konsernsjef Truls Frogner i Manpower AS

Når vi anvender vår lønn utenfor normalarbeidsdagen, etterspør vi tjenester som noen må jobbe for å tilfredsstille, både på kvelden og helligdagene. Og det er neppe gjennom å være fagorganisert at vi kan få økt lønnen, men ved å skifte jobb.

Idag er det tilsynelatende normale å ha fast arbeid 37 1/2 time i uken hele året minus snart fem uker ferie. Men alle variabler i det normale arbeidsbegrepet er i ferd med å endre seg. Mer enn det. Ved å innskrenke normalarbeidsdagen mer blir den mindre normal. Alternativene vokser i omfang, bl.a. som en konsekvens av kortere arbeidstid og høyere kjøpekraft.

Hundre års strev har ført til at arbeidstid som del av total livstid er under 10 prosent. Det oppleves ikke slik av dem som er stresset og fanget i en tidsklemme, men her gjelder de store talls lov. Yrkesperioden er skrumpet inn til halve livet takket være lang utdannelse, lav pensjoneringsalder og høy levealder.

Før LO-kongressen strømmet det inn forslag om hvordan arbeid skal forkortes ytterligere, ved lengre ferie, lavere pensjon, tidskonto, utvidede permisjoner, kortere arbeidsdag, mer etter- og videreutdannelse. Alt med større valgfrihet. I økende grad skal arbeidet tilpasses individet.

Den individuelle trend får hjelp av utviklingen på arbeidsmarkedet. Antall personer i arbeidsstyrken har steget kraftig de siste 30 år, særlig blant kvinner. Nå er det ikke stigning i yrkesaktiviteten og vekst i arbeidsstyrken lenger.

I det neste tiåret trengs mesteparten av veksten i arbeidsstyrken til reformer i offentlig sektor som allerede er vedtatt. Myndighetene styrer arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. Fortsetter trenden i 30 nye år, blir en av to arbeidstagere offentlig ansatt. Hvis statsråd Kosmo lykkes, kan noe arbeidskraft flyttes innen den offentlige sektor og noen trygdede sluses tilbake til arbeid.
Til tross for retorikk rundt fornyelse og arbeidslinje er trenden at det blir flere personer på trygd og flere offentlig ansatte. Antall personer på trygd er høyere enn både industriarbeidere og statsansatte. Samfunnsinntekt i ulike former, bl.a. trygd og kontantstøtte for ikke å arbeide, er innført under andre navn.

Med mangel på arbeidskraft og kamp om kompetanse oppstår et dilemma. I offentlig sektor, der hver tredje arbeidstager finnes, er graden av fagorganisering høy, og mange synes de tjener for dårlig. Men det er vanskelig å løfte en million lønninger uten at inflasjon og renter følger med. Det betyr at offentlige arbeidsgivere må tilby andre goder enn økt lønn for å holde på sine ansatte. Stort sett er det tiltak som reduserer arbeidstiden og øker fleksibiliteten.

I privat sektor har det i 30 år vært lite vekst i antall arbeidsplasser. Konkurransens krav og teknologiens muligheter vil drive frem mer effektive og fleksible bemanningsløsninger, som forplanter seg til offentlig sektor. Teknologi har bidratt til å flytte over en million sysselsatte ut av landbruk og industri, som en gang var de normale arbeidsplasser. Servicenæringene er normalarbeidsplassen nå, og der er forandringen så vidt begynt.

Summen av de drivkrefter som her er kort skissert, kan føre til et enda mer presset arbeidsmarked, større behov for arbeidsinnvandring og økt utflytting av produksjon. Den tunge arbeidsledigheten er rundt 15 000 personer. De øvrige i ledighetsstatistikken er på vei fra én jobb til en annen, i mange tilfeller så raskt at arbeidsledighetstrygd ikke er aktuelt. Vi bør heller enn full sysselsetting ha en debatt om edru sysselsetting. Med det menes at det fra samfunnets side er viktigere at folk jobber på riktig sted med riktige ting på riktig tid enn at alle har en arbeidsplass.

Høyere kjøpekraft og mer tid utenfor arbeidets arena fører til at rollen som arbeidstager blir fortrengt av rollen som forbruker. Her ligger normalarbeidsdagens paradoks. Når vi anvender vår lønn utenfor normalarbeidsdagen, etterspør vi tjenester noen må jobbe for å tilfredsstille. På kvelden og om natten, i helger og på helligdager må noen på jobb for å tjene normalarbeidstagernes behov for transport, helse, kultur, medier, idrett, mat, klær og alt annet.

Karl Marx kunne sagt at normalarbeidsdagen skaper sin egen motsetning. Slik den "normale familie" er blitt en minoritet blant husholdstypene, kan normalarbeidsdagens suksess bli dens fall. Fagbevegelsen produserer forbrukere med mer penger og mulighet til å velge individuelt.

Ett av valgene kan være at det ikke lønner seg å være fagorganisert. Slik lønnsoppgjørene fungerer, er det helst når man begynner i en ny jobb man kan påvirke lønnsnivået. Ellers er det forhandlingssystemet og inntektspolitikken som styrer de store tallene. Og i det store spillet blir det bare litt ekstra for de fleste når skatt, inflasjon, renter og fagforeningskontingent er tatt med i regnestykket. De som vil ha mer, søker andre løsninger.

Manpowers ferske undersøkelse om jobbskift viser at det er ved å skifte jobb man øker lønnen: 62 prosent tjener på jobbskift og 21 prosent opprettholder lønnen. 17 prosent får mindre lønn, men det kan også skyldes redusert arbeidstid. Flere kan komme til å velge seg bort fra systemene for å tjene mer. Halvparten av alle arbeidstagere vil antagelig skifte jobb de neste fire år, indikerer undersøkelsen. Hele 75 prosent av dem som er under 30 år, vil skifte jobb, fortrinnsvis ved å bytte arbeidsgiver.

Noen bedrifter ser dette som et tap og lekkasje av kompetanse, mens bedrifter som rekrutterer, tilføres nye kunnskaper av personer som vil satse på en ny fremtid. Det siste er viktigst og har vært nødvendig for økonomisk vekst og sosial fremgang i Norge. At folk skifter jobb, er i all hovedsak positivt. Også for bedriften som mister kompetanse, som da får et signal om å tenke nytt.
Manpower ba også Opinion AS om å spørre et representativt utvalg av befolkningen om hva slags ønsker man har i arbeidslivet fremover. Tre av fire svarte at de ønsker fast jobb hos en arbeidsgiver. Vi får altså bekreftet at et flertall fortsatt vil ha normalarbeidsdagen.

Likevel er det forbløffende mange som gir flere svar. 21 prosent ønsker fast jobb i begrensede perioder hos flere arbeidsgivere, og 12 prosent synes det er interessant med midlertidige jobber i bemanningsforetak som Manpower. Som tilbyder av både faste og midlertidige jobber er bemanningsbransjen i ferd med å skape en ny kombinasjon av de to sprikende behov for frihet og trygghet. Ja, det kan være tryggere å være tilknyttet Manpower som får titusener av varierte arbeidsoppdrag i stedet for å være hos en eneste arbeidsgiver. Hver tiende bedrift forsvinner årlig, og de øvrige omstiller seg.

Et forbausende høyt antall ønsker enda mer frihet enn trygghet. 28 prosent vil starte eget foretak og bli egen arbeidsgiver. I tillegg svarer 24 prosent at de vil arbeide som frittstående konsulent. Den yngre generasjon signaliserer et annet arbeidsliv som vil overta når den gamle går av med pensjon.

Holdningene varierer naturligvis med alder og utdannelse, og i noen grad kjønn og distrikt. Men trendene synes klare etter flere målinger. Antall jobbskift vil være på et høyt nivå, og alternativene til normalarbeidsdagen tiltrekker seg mange. Man kan arbeide uten å være arbeidstager, og man kan arbeide ett sted og ha arbeidsgiveren et annet sted.

Paradokset er at det nye arbeidslivet fremskyndes av fagbevegelsens krav om høyere lønn, kortere arbeidstid, flere permisjoner og mer valgfrihet. I denne friheten ligger muligheten til å gjøre noe annet utenfor arbeidstiden. Alle de tre bitene normal, arbeid og dag som begrepet normalarbeidsdagen består av, forandres. Det normale blir mindre vanlig, arbeidet blir endret, og dagen varer hele døgnet.

Publisert i Aftenposten 4. mai 2001