|
|
Containersnadder
Streiken må bli et oppgjør med grådighetskulturen.
Og da snakker jeg ikke om næringslivslederne, men om folk flest.
For aldri har flere vært drevet av et intenst ønske om å grafse til seg.
Ingebrigt Steen Jensen
GRUFULLE scener har utspilt seg i fedrelandet denne uken. Scener som vekker assosiasjoner til hungerstragediene i Etiopia. Scener som i sum utgjør et totalhavari for fundamentale verdier i Folket. Scener som vil sitte spikret fast i hukommelsen lenge etter at LO og NHO har spilt sin patetiske farse til ende.
Hvis farsen fra LOs side er iscenesatt som et oppgjør med grådighetskulturen i næringslivet, bør den straks låne navn fra Bjørnsons «En fallit». For det er mannen i gata, du og jeg, som har latt all anstendighet fare.
Solidaritet. Fellesskap. Fordeling. Alle honnørordene som fagbevegelsen er bygget på og som streiken liksom skal handle om, er splintret til meningsløsheter av husmødre i slåsskamp om kneipbrød og tørrgjær, av panikkslagne menn med bagasjerommet stuvende full av ølkasser.
For hva gjør det norske folk når det er kan oppstå mangel på ett eller annet? Hvordan fordeler vi godene når vi stilles overfor en (sannsynligvis fiktiv) trussel om leveringsstans?
Dette gjør vi: Vi køer foran butikken før åpningstiden. Vi styrter til brøddisken, der det ligger feks. 50 brød. Bak oss i køen står det 49 andre som også vil ha. Og så forsyner vi oss.
Har det hendt at den som sto først i køen snudde seg til de 49 bak og spurte om det var flere som ville ha? Som foreslo at siden vi er 50 mennesker her og det er 50 brød i hylla, blir det akkurat ett på hver? Sorry Sam. Den som sto først i køen valgte, såvidt jeg har brakt i erfaring uten unntak, å ta ALLE 50 BRØDENE SELV. Alle.
Det samme gjaldt mel, gjær, knekkebrød, øl og andre livsnødvendigheter. Hele tiden etter samme klargjørende prinsipp. Først meg, så meg, og er det fortsatt noe igjen skal i hvert fall ingen andre ha det.
Mest til meg. Nei, forresten – ALT til meg.
Så snakk ikke ett ord mer om fordelingspolitikk og solidaritet. Hvordan kan vi forvente at politikerne og sjefene våre skal dele, når vi selv ikke engang vurderer muligheten av å gjøre det?
En ørliten trussel om UTSOLGT, så blir vi dyr. Jungelens lov innføres over natten. Spis eller bli spist. Og det er ikke en utsultet nasjon på Afrikas Horn vi snakker om. Dette skjer i en forspist geletopp aller øverst på den globale kransekaka. I kriseleirene der barn sulter i hjel, sitter mennesker tålmodig i kø, venter på sin tur, får sin rasjon og vakler den med seg til ungene. I fedmens paradis slåss vi fysisk så melposene revner mellom overfylte butikkhyller. Verst av alt: Det groteske skuespillet er bare et mikrobilde på den tragedien vi spiller hovedrollene i, hver eneste dag, år ut og år inn, når det ikke er streik – hvis vi utvider perspektivet fra butikken på hjørnet til verden der ute.
Av 100 kroner i norsk verdiskaping, har vi vedtatt at 99 kroner skal gå til oss selv og 1 krone til dem som intet har. 1 prosent av brutto nasjonalprodukt til bistand, heter det på politikerspråket.
100 brød i hylla. 99 til oss. Ett til resten av verden. Og da skal de hungersrammede i køen først ha betalt rentene på det de skylder oss fra før. Dette er målsettinger og prinsipper i norsk solidarisk fordelingspolitikk. Og vi klarer ikke det engang. Ikke ett brød av 100 makter vi å gi slipp på. Hender det at vi må kutte ned på noe inne i geletoppen som disser fullsukret rundt våre liv, er bistandsbudsjettet slett ikke unntatt. – Alle må tåle nedskjæringer, heter det i proposisjonene når Norges ledere hvesser sparekniven. Ett helt brød til dem som sulter? Sorry Sam. Det blir nok litt i overkant av hva vi kan makte her hjemme.
Vi streiker fordi vi vil ha MER. Vi bygger gasskraftverk fordi vi vil ha MER. Vi skjærer skiver av det ene brødet vi hadde tenkt å unne de andre, fordi vi vil ha MER.
Og så vakler vi selv hjem, ikke fordi vi er sultne, men fordi vi har så altfor mange bæreposer å slepe på. Vel hjemme stabler, fryser og samler vi i lader, kjenner vommen presse mot beltespennen og strekker oss velbehagelig i stresslessen, i visshet om at vi fikk vår del av kaka i dag også. En del som var 50 eller 100 ganger større enn det egentlig tilkom oss, i dag også.
Og når vommen har fått hvile litt slår vi kanskje et lite slag i villastrøket der vi bor, og oppdager at en nabo langt borte i veien har gått til anskaffelse av contamer i anledning våren. Da venter vi til mørket senker seg, og så går vi til loft og kjeller for å bli kvitt i hvert fall noe av all den dritten vi har stablet opp fra før. Så kommer vi, som en Nikodemus om natten, på listende føttér og pæl- mer mest mulig opp i naboens container.
Mest mulig fra meg, før en annen nabo kommer med sin nattlig last. Så kan han som har anskaffet container kanskje få plass til littegrann på toppen hvis han er heldig. For slik flyter overfloden i Norge, at ingenting kan måle seg med en container vi kan kaste ting oppi.
Rettelse: NESTEN ingenting.
50 kneip til meg og ingen til deg står enda et hakk høyere på ønskelista.
MENN OM MANGT, vårt Land 06.05.2000,
| 
|
|
|
