|
|
Den vinteren jeg møtte veggen
Det lå vel i kortene. Uunngåelig, var det. Måtte bare komme. Men vi tror jo alltid at det hender ikke meg. Det er bare noe de skriver om i Kvinner og Klær og i Aftenposten søndag. Utbrent. Utslitt. I veggen med et smell. Men det er ikke forferdelig trist, tvert i mot. Det kan anbefales på det varmeste.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Alle detaljer om forhistorie, sykdomsforløp, symptomer og diagnose skal jeg spare deg for. Det handler i korthet om en mann som holdt så mange foredrag, skrev så mange artikler og var i så mange møter om å ta tiden tilbake, at tiden gikk i stykker. Om enda en tulling som trodde han var uunnværlig, som løp halsløst fra det ene til det andre og var så opptatt av å gjøre alle til lags at ingen ble særlig begeistret. Nok om det.
Det interessante med å møte veggen er nemlig ikke møtet med veggen, men alle møtene med deg selv. For èn ting er å møte seg selv i døra. Langt mer sjelsettende er det å møte seg selv i veggen.
Jeg er nå på vei inn i fjerde uke Etter Veggen, og har hatt en rekke inspirerende, overraskende og sterke møter med meg selv.
Første uka møtte jeg for eksempel meg selv ved postkassen. Da hadde kassen (som vi overtok etter dem vi kjøpte hus av for ti år siden) hengt og slengt, vindskeiv og fæl, i èn rusten skrue i fire måneder. Jeg husker vagt at den utrangerte postkassen var til en viss irritasjon, antageligvis satset jeg på at en guds engel eller noe annet mirakuløst skulle dukke opp og skru den fast. Akkurat som jeg må ha trodd at det ødelagte lysstoffrøret i garasjen skulle helbrede seg selv, at den koksgrå dressen min skulle gå alene til renseriet og be om totaloverhaling og at de blodstrykksenkende medisinene skulle sveve fra apoteket til badehylla uten innblanding fra min side.
Men tirsdag 16. januar klokka 12 (jeg husker det som om det var i går) sto jeg i fargehandelen på Stabekk og spurte meg for vedrørende postkasser. Og mens en standard norsk og alltid billig dagligvarebutikk knapt nok fører kneippbrød lenger i hvert fall ikke når stresshandlerne kommer innom aftenstid - har altså en lokal fargehandel et godt utvalg postkasser på lager. Før klokka 13 (tidspunktene er jeg helt sikre på) var den gamle kassa skrudd ned og den nye skrudd opp, med stjernetrekker og to skruer, hang der på gjerdet så fast som bare det og nesten vannrett vil jeg påstå. Det var nesten så jeg slo et slag ut til postkassa i 17-tiden bare for å tromme lett på lokket når avisbudet kom. Og Kirstin, min elskede, ble så henrykt over sin mann og hans evner til å få kompliserte utfordringer unna i en fei, at hun kastet mer begeistrede blikk i min retning enn hun har gjort siden jeg vet ikke når.
Du kan komme hjem en kveld og slå i bordet til kona di med en dag som har inneholdt to foredrag, tre møter, en reklamefilmidè og to wiener i to lomper sammen, og hun hever ikke så mye som et øyebryn av beundring. Men kjøp postkasse og skru den opp helt selv og nesten rett, og det er like før bølgen går i stua.
To dager senere, torsdag den 18. januar kl. 11.55, møtte jeg meg selv ved panteautomaten på MENY. Det ble et langt og berikende møte. Dels fordi prosessen ble avbrutt tre ganger av damer som bare skulle ha tomra fire-fem flasker og derfor ba om å få bryte inn i galskapen, men først og fremst fordi jeg klokken 12.30 kunne kvittere ut 358 kroner akkurat i pant. Da jeg kom hjem var det nesten så det var plass til bilen i garasjen.
Tidlig i andre uke Etter Veggen møtte jeg meg selv i øynene til Oskar. Da hadde jeg gjort leksene sammen med ham i fem dager på rad, og det var som om jeg så en gryende gjenkjennelse i blikket hans. Er du der i dag igjen? undret øynene. To dager senere hadde han 7-gangeren på puggeprøven og hjem fra skolen i triumf. Jeg mekka`n, jeg pappa, sa han, like stolt som om han skulle ha mekket Zelda and the Majora`s Mask på Nintendo 64. Neste prosjekt er å mekke en melodi på blokkfløyta. Vi er ikke der ennå, men gi oss en uke så skal dere se.
Siden har jeg møtt meg selv:
- på konditoriet på Bekkestua midt på dagen med VG, Solo og Ciabatta (hadde dette vært skrevet Før Veggen ville jeg påpekt at konditoriet forøvrig var smekk fullt av hjemmearbeidende kvinner som sludret i to timer før de fortet seg hjem for å kjefte på en utearbeidende mann som kom sliten fra jobb, men nå synes jeg det er dem vel unt og vel så det).
- i boblebadet i Nadderudhallen kl. 14 på fredag (smekk fullt av hjemmearbeidende kvinner).
- i treningsrommet hos fysioterapeuten (smekk fullt av du vet hva) for å få dratt ut et slitasjegiktisk hofteledd som ikke har nådd opp i avtaleboka mi èn eneste gang på nøyaktig 17 måneder.
- i renseriet med dressen, hos elektrikeren med lysstoffrøret og i apoteket med resepten på bærekraftig blodtrykk.
Det var på apoteket tanken slo meg. Den at vi trenger et nytt begrep for endring. Brundtland-kommisjonen lanserte bærekraftig utvikling, andre har fulgt opp med bærekraftig produksjon og forbruk, men når skal noen lansere klodens skrikende behov for bærekraftige LIV dvs. LIV som kan opprettholdes over tid uten at fundamentale verdier går irreversibelt og ugjenkallelig tapt?
Vi er titusener, hundretusener i Norge i dag som ikke er i nærheten av å leve bærekraftige liv. Vår hele eksistens er blitt en eneste klimaødeleggende avgass, til og med uten mulighet for kjøp av samvittighetslettende kvoter fra folk som forpester tilværelsen mindre enn sin relative andel.
Hundretusener er vi, som raser rundt med dinglende postkasser, kaputte lysrør, flekkete dresser og undrende barn, ute av stand til å forestille oss tanken på et konditoribesøk på denne siden av sommerferien. Hundretusener av gravstener bør gjøres klare for de neste tiårene med forhåndsgraverte inskripsjoner. Enten Dypt savnet hele tiden, eller Han rakk mange møter, han!.
Med mindre vi er heldige nok til å møte Veggen før vi møter Porten, så vi kan skaffe oss levelig liv før vi har levd ut vår tid på jorden.
Det er like før mitt har fått kraft nok til å kunne bæres. Torsdag møtte jeg til og med meg selv i fakkeltog. Det må være 20 år siden sist, men hjelpe meg så godt det kjentes. Oskar, Thea og Kirstin var også med, og da vi hadde gått ferdig dro vi på Burger King for å ta en whopper. Der sto forresten alle innvandrerne og stekte burgere for harde livet til oss etniske nordmenn som var utslitte etter en heroisk marsj fra Youngstorget helt til Universitetsplassen.
MENN OM MANGT, Vårt Land 03.02.2001
| 
|
|
|
