|
|
Seire ved å dele
Mandagen i denne uken tilbrakte jeg sammen med Bill. Eller William, som han er døpt. Jefferson som mellomnavn, Clinton til etternavn. Bill og jeg, liksom.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Firmaet jeg jobber i hadde stor konferanse, Billyboy sa ja til å komme,og jeg fikk gleden av trykke hans hånd. Jeg har ikke vasket den siden. Dessuten slo han meg kameratslig på venstre skulder og lo da jeg sa at jeg var en av the founding fathers i Dinamo. Så nå kan jeg ikke vaske dressjakka heller. Det er kanskje en liten overdrivelse å si at Clintern og jeg var sammen hele manda ’n. Vi var i samme korridor på Konserthuset i mellom 15 og 20 sekunder.
Men jeg hadde gleden av å høre ham holde foredrag,og spør du meg grep han tak i det viktigste av alle spørsmål for mennesker i vårt land, i vår tid.
Her er hans to hovedpoenger:
1. Som mennesker er vi gjensidig avhengige av hverandre, uansett hvor på kloden vi bor. Vi er i samme båt. Og det hjelper lite at vi forspiste nordmenn troner helt forrerst i båten, når det er en kjempelekkasje bakerst der verdens fattigste er stuvet sammen. Synker vi, synker vi sammen.
2. Teorien om at verden og virkeligheten er et null-sum-spill, må snarest forkastes. I et null-sumspill er det sånn at hvis jeg vinner, må du tape, slik at regnestykket går i null til slutt. Men skal vi skape en fremtid for oss selv og våre barn, må vi begynne å spille etter andre regler – der utgangen er slik at jeg bare kan vinne hvis du også vinner.
Høres det smått ut? Det er det ikke. Det er revolusjonerende tanker, fordi det meste av norsk politisk tankegods må kastes på båten, eller snarere, over bord fra båten, hvis vi skal ta Clintons budskap inn over oss.
Tenk på et så hellig politisk ord som «konkurranseevnen », for eksempel. Den handler dypest sett om at vi i Norge må bli bedre til å konkurrere med de andre, så vårt næringsliv kan vinne. Les: Og de andres må tape.
Eller tenk på begrepet «velferdsstaten», det stolteste vi har i Norge. Og det er ikke «velferden» som er problemet, men «staten». For hvis Clinton har rett,og det har han, hjelper det ikke å hegne om eller styrke velferdsstaten, vi må styrke velferdskloden. Båten bærer ikke hvis velferden skal være forbeholdt blonde og blåøyde ariere. Den må også favne de andre; de som på alle måter holdes utenfor det gode selskap,og som tas på –eller snarere tas i –med gummihansker hvis de våger å nærme seg oss.
På jobben min har vi et motto som vi prøver å leve etter: «Triumvare cum dividare»–Seire ved å dele. Clinton snakket faktisk om akkurat det. At vi som er verdens rikeste ikke kan sikre oss en god fremtid hvis vi ikke sikrer verdens fattigste det samme. Hvis verden revner av urettferdighet, hjelper det ikke å be?nne seg i den rikeste delen av vraket. Hvis verdens fattige barn dør i fortvilelse, kan ikke våre barn leve i glede. Verden henger sammen. Vi kan ikke overleve i et isolert slaraffenland med rektalpenetrerende grensekontroll og en overgripende tanke som går ut på at alt vi eier må brukes på oss selv.
Tror du dette blir tema i høstens valgkamp? Tror du valgets vinner blir det partiet som sier at vi bare kan seire hvis vi deler? At konkurranse-evne ikke handler om at vi skal slå de andre, men at vi skal vinne sammen? At vi skal ta halvparten av overskuddet på statsbudsjettet vårt og gi det til dem som intet har –den milliarden med mennesker som i dag klamrer seg til livet med en kjøpekraft på under 20 kroner dagen? De snart 100 millioner som er smittet av aids? De titalls millioner av barn som skal dø i løpet av dette året av tuberkulose, malaria og diare?
Eller tror du valgets vinner blir partier som mener at vi må ha lavere skatter så kjøpekraften vår kan gå opp? At vi endelig må ha lov til å unne oss litt? At vi må samle i lader, la pengene klinge på kistebunnen, og skal vi ikke bruke alt på oss selv med en gang, så skal vi ihvertfall bruke det på oss selv når vi blir gamle? Tror du de finanspolitiske talsmenn vil si at vi kan dele med dem vi er gjensidig avhengige av, eller tror du de foreslår at vi skal sette overskuddet vårt i aksjer i Esso og McDonald’s, så penga kan vokse og vi kan møte våre store fremtidige forpliktelser – nemlig våre forpliktelser overfor oss selv?
Tiden er overmoden for en dramatisk fornyelse av norsk politisk retorikk. Vekk med de forslitte begrepene som «solidaritet», «utjamning»og «overføringer». De betød sikkert noe fint, men det fine er for lengst slitt vekk. Inn med den enkle tanke som selv barn –eller kanskje særlig barn –intuitivt forstår er riktig: Vi må dele.
Om dette snakket Bill Clinton. Om dette snakker norske politikere sjelden eller aldri. Ikke fordi de er onde eller vrangvillige mennesker, men fordi de tror at du og jeg ikke vil høre om det. De tror at de bare kan bli valgt hvis de henvender seg til det norske folk som griske, egoistiske, selvsentrerte mennesker uten tanke for noen andre enn seg selv.
Snart skal politikerne ut til folket, på stands og folkemøter. Da skal de ta oss på pulsen, justere kursen og treffe folkesjela. La oss møte opp, for en gangs skyld. La oss starte en massiv mønstring av mennesker som møter alle politiske partier og sier at vi vil dele med de andre.
Hvis den mest forspiste gutten i klassen får en ny kake, deler den i to, spiser halvparten selv og deler den siste halvparten med sine sultne kamerater, skulle man tro han fikk sin rettmessige porsjon og vel så det.
Men for Norge ville dette vært dramatisk: Halvparten av overskuddet på statsbudsjettet til de andre, den andre halvparten i petroleumsfondet til oss selv.
Kan vi klare såpass? Vi ville blitt en verdenssensasjon. Og vi ville tatt på alvor den sannhet president Bill Clinton med inderlighet formidlet til oss: Vi ville ikke tapt en halvpart. Vi ville vunnet. Og ungene våre ikke minst.
MENN OM MANGT, Vårt Land 19. mai 2001
| 
|
|
|
