|
|
Kjære alle dere i 2105
For å forstå sin egen samtid, må man kjenne fortiden. Da kan de 10 000 personlige hundreårsbrevene til etterkommerne våre komme til nytte.
Tekst: Randi Kvinge
Foto: Erik Norrud
DOKUMENTERER NÅTIDEN: Gulla Nyheim Gramstad fra Stavanger er en av mange brevskrivere som har formidlet sine personlige tanker til fremtiden gjennom et hundreårsbrev. For henne har det vært viktig å skildre familiehistorien i brevet sitt.
I sin egen lille skrivehule i Oslo har Gulla Gramstad fra Stavanger tatt pennen fatt for å skrive sitt hundreårsbrev til fremtiden.
- Alle har en historie å formidle, og det finnes ingen alminnelige mennesker og heller ingen alminnelige skjebner. Å få anledning til å skrive et personlig brev til etterkommerne sine er derfor en unik sjanse, mener Gulla.
Hennes møte med forfatteren Maria cardinal på en poesifestival i Oslo for noen år siden, gav henne inspirasjon til å skrive sin egen historie. - Forfatteren mente at alle har en historie å fortelle, forfatter elle ei, sier hun.
Ideen kom da hun leste en reportasje i "Vårt Land" for noen måneder siden.
- Her ble det referert til et gammelt brev, forfattet av en prestefrue i Kistrand i Finnmark. Det satte tanker i gang, og jeg tenkte grundig over hva jeg ville formidle i et slikt brev, sier hun.
Til slutt valgte Gulla å skrive om sin egen familiehistorie, men også om saker som interesserer henne i samfunnet i dag. Hun har selv vokst opp i Kjøllefjord i Finnmark, og har mange gode minner fra barndommen. Men allerede i ung alder bestemte hun seg for at hun ikke skulle bli boende. Minnene fra tyskernes brente jord-taktikk hadde satt dype spor.
- I hele oppveksten min var det noe som manglet, noe jeg var på jakt etter. Jeg gikk stadig opp på loftet i huset vårt som ble bygget etter krigen for å lete etter ting fra fortiden, men jeg fant aldri noe. Alt var vekk, og det var et stort savn. Både vårt og mine besteforeldres hjem på begge sider ble til aske høsten 1944, da jeg var fem år gammel. I godt voksen alder har sammenhengen gått opp for meg: Røttene mine var blitt revet opp, og tilhørigheten tatt fra meg. En snor ble klippet over da vi mistet alt, og ble tvunget vekk fra hjemmet og stedet hvor vi hørte til.
- Både hus, skoler, kirker, kaier og alle personlige eiendeler ble ødelagt, og fotografier, brev, dokumenter, plater og den gamle tutgrammofonen ble brent. Til og med dyrene våre ble skutt. Vi mistet historien vår i flammene. Men familien min, som så mange andre familier, nektet å la seg tvinge fra hjemstedet, og flyktet til fjells. De tyske soldatene fant oss, og jeg ble flyktning i eget land, forteller Gulla.
Etter tre år vendte familien tilbake til det fullstendig raserte Kjøllefjord. Det var et sjokk for et 8-årig barn.
- Stedet var totalt forandret. Den 200 år gamle kirken og hus med ark og særpreg var borte. I stedet var det satt opp provisoriske hus og brakker. Vi gikk i land på en vaklevoren kai. Jeg husker det fremdeles, der jeg stod på kaia og grein og skrek til mine foreldre at her ville jeg ikke bo. Antagelig brast mine gylne fantasier, bygget opp av å ha hørt min foreldre snakke sammen om å reise tilbake til Finnmark. I min barnslige fantasi hørtes det vel ut som "det lovede land." Men det var det motsatte. Jeg så bare gråstein, stygge hus og bratte, nakne fjell. Tre år er lang tid for et barn på åtte år, og mitt hjem var nå Trondenes ved Harstad, i en leir for flyktninger fra Finnmark, forteller hun.
I brevet sitt skildrer hun også den dramatiske kysten ved Ishavet.
- Det var flere forlis, og stormer og snøskred som sopte hus og folk på sjøen. I to år av oppveksten min var faren min på sykehus på grunn av tuberkulose, men mor klarte å holde min eldste søster på realskolen likevel. Mor var stolt, og hjelp av fattigkassa (sosialkontoret) skulle hun ha seg frabedt. Seks barn skulle ha muligheten til å få en utdannelse, og foreldrene mine gjorde alt de kunne for å få det til. Tross alt dette, domineres minnene av latter og liv på sjø og fjell, og samer som kom med rein til sommerbeitene ved kysten. Jeg husker også tilbake på bærplukking og fisking, laks og multer, og lyse netter hvor folk malte båten i stedet for å sove. Vi hadde et sosialt liv i "Den frie evangeliske forsamling", hvor kino, alkohol og sex før ekteskapet var synd, men hvor det var viktig å gi penger til de fattige ute i verden, minnes Gulla.
Selv begynte hun å tjene penger som tolvåring.
- Jeg husker at jeg egnet line for fiskerne i svarte buer som stinket av brent kaffe og tobakk. Frossen sild skulle hektes på anglene. Det var mørkt og kaldt, men for en stemning! Historiene og latteren flommet.
I lang tid var det problematisk for Gulla å fortelle hvor hun kom fra.
- Når en treffer nye mennesker spør de alltid hvor en kommer fra. Tidligere pleide jeg å svare: Mener du hvor jeg er født eller hvor jeg har bodd mesteparten av mitt liv? Jeg hadde problemer med å identifisere meg med Kjøllefjord, og følte ikke tilhørighet til stedet. Det plaget meg i mange år. Da jeg ble klar over "the missing link" i livet mitt, fikk jeg den følelsesmessige biten på plass som jeg ønsket så sterkt. Jeg kunne forsone meg med barnets sorg og smerte over det tapte. I dag er jeg kjøllefjording så god som noen, og svært glad for det. Jeg har jevnlig kontakt med Kjøllefjord, og skriver for magasinet, "På Norsktoppen", som Lebesby kommune gir ut. Lenger nord kommer du ikke i fastlands-Norge, forteller hun.
Gulla trekker også frem en del negative trekk ved samfunnet vårt i dag.
- I brevet mitt skrev jeg blant annet om mobbing og konflikter som er så utbredt på arbeidsplasser at til og med statsministeren har grepet fatt i problemet. Det var for å formidle en alvorlig og dyster del som angår mange i samfunnet vårt i dag, sier Gulla.
Orderudsaken er også en sak som har engasjert henne sterkt.
- Orderudsaken har rystet meg dypt. Det er skremmende at Veronica og Per Orderud ble dømt til lovens strengeste straff, uten bevis og uten tilståelse. På et vanlig menneske som meg, virker det uforståelig og ulogisk at en sønn skulle ville drepe sin mor, som han hadde et godt forhold til, for å få tak i en gård som om kort tid ville bli hans likevel. Jeg håper den nye Justismordkomiteen vil ta saken opp igjen.
I brevet hennes er også hverdagslige opplevelser skildret.
- Jeg forteller at jeg har tatt utdanning som sykepleier, giftet meg og fått to sønner og to flotte svigerdøtrer. Jeg forteller om studier og jobb i København, og mangeårig arbeid for Kirkens Nødhjelp i Sudan. Gleden av å lese og skrive er også skildret, og at jeg nå har avsluttet yrkeslivet mitt som psykiatrisk sykepleier for å begynne som frilansskribent. Jeg forteller også om favorittforfatterne mine Karen Blixen, Gøran Tunstrøm, Ernest Hemingway, Alf R. Jacobsen, Per Petterson og Hans Børli. Kanskje er dette forfattere som også blir lest om hundre år?
Selv om brevet handler mest om historie, har Gulla også tanker om hvordan fremtiden kommer til å bli.
- Privatbilisme er nok gammeldags antar jeg, og det er vel tett i luften av små private helikopter som forflytter menneskene enda hurtigere fra sted til sted. Jeg håper det er mindre materialisme, mer jevn fordeling av godene i verden, og at gratisgodene får status. Forbruket blant oss velstående stater må settes ned, slik at det kan bli nok til alle. Jeg håper også at menneskene forstår mer med hjertet enn hva vi gjør i dag, og at refleksjon og den gode samtalen får en renessanse. Fred på jord tror jeg ikke på, men jeg håper menneskene har bevart drømmen om det, sier Gulla.
- Hvilken betydning tror du hundreårsbrevene får i fremtiden?
- Jeg tror det er betydningsfullt å kjenne fortiden for å forstå noe av samtiden. Tenk om jeg hadde fått lese et brev min tippoldemor hadde skrevet, og fått lese om livet hennes 100 år tilbake i tid. Hvis hun også hadde gått tilbake og beskrevet det hun visste om tiden før hennes tid, hadde det blitt en svært spennende historie. Menneskenes hjerter forandres nok ikke så mye på hundre år, så jeg er sikker på at etterkommerne våre blir glade for å få personlige brev fra fortiden, sier Gulla Nyheim Gramstad.
Folkefest, bilag fra Norge 2005
| 
|
|
|
