07-06-05 - Om stillhetens historie

JEG HAR HØRT SNEEN FALLE. Det var en vinterettermiddag i Uppsala. Jeg hadde vinglet meg hjem fra Carolina Redviva gjennom et usedvanlig tett snevær, parkert sykkelen og løsnet vesken med bøker, da det inntraff.

Peter Englund

En stakket stund var gaten der borte tom for biler og de nærmeste omgivelser tomme for folk, og samtidig stilnet vinden. Det fantes ingen lyder. Det var bare meg der, alene i alt det hvite. Og i dette plutselige vinduet av stillhet, fornemmet jeg noe jeg aldri hadde hørt før, og jeg ble stående, musestille, for til og med mine traskende skritt, ja, til og med mitt eget åndedrett, overdøvet det. Det var en veldig, veldig stille knitring, fullstendig retningsløs, som en svak tinitus, og det tok meg noen sekunder før jeg skjønte hva det var. Det var lyden av fallende sne.

Jeg har tenkt mye på den stille knitringen og hvorfor jeg aldri har hørt noe lignende, hverken før eller siden. Fenomenet var formodentlig en følge av flere tilfeldigheter. Dels det plutselige fraværet av støy, dels at sneværet var usedvanlig kraftig, og dels at stedet der jeg sto, mellom de murstensgule husfasadene i Studentvägen, må ha fungert som et resonanskammer som forsterket lyden av milliarder kolliderende iskrystaller. Jeg har også tenkt en hel del på fenomenet som sådant, altså på dette plutselige fraværet av lyd, og er kommet til en konklusjon. Stillhet finnes ikke, og den har en lang historie.

Man kan - som George Steiner og Jacques Derrida - beklage at det ikke finnes noen stillhetens historie, men det grunnleggende problemet er nok at en slik historie på paradoksalt, men logisk, vis er forent med sin motsetning, lydens historie.

Som vanlig gjelder det å motstå fristelsen til å gjøre det hele enkelt. Visst er det stigende lydnivået et plagsomt faktum som vi alle lever med og lider under - det er en observasjon som er så vanlig at den grenser til klisje.* Men innebærer det at vi gjennom århundrene er gått fra et stillferdig samfunn til et støyende? Ikke helt.

Det er ingen tvil om at lydens landskap har forandret seg på avgjørende vis gjennom tidene.

Lydens landskap var lenge det samme på landsbygda; det holdt seg uforanderlig i århundre etter århundre, uansett om vi snakker om tidlig 1000~tall eller tidlig 1700~tall. Mye av lydforurensningen i dag er på forskjellig vis koblet til det å produsere eller overføre kraft, og i det gamle Europa var lyden de tradisjonelle energikildene skapte like svak som den kraften de utviklet: Muskler, vann og vind er av natur ikke videre støyende. Svisjingen og knirkingen og slagene fra vindmøllen - en lyd tradisjonelt forbundet med innhøsting og grøde, slamringen og gnislingen og bruset fra vannmøllen, ropene og lydene og skrittene fra folk og fe, de var så klart der, men det krevdes ikke mye av hverken vind eller avstand for at de skulle forsvinne. Man kan i det hele tatt gå ut fra at det for det meste var naturens egne lyder som dominerte lydbildet på landsbygda - hvilket er helt logisk i en situasjon der kultur er unntaket og natur regelen. I første omgang dreier det seg om vind og regn. Ganske enkelt, holdt jeg på å skrive, om det ikke var for det at hverken regn eller vind er videre enkle fenomener rent lydmessig. For når Gunnar Ekelöf i diktet "Att tigga på natten" beskriver hvordan han lytter til "skogens rorliga sus",

Vågor kommer och går i löven
Skeppet reser sig, sätter sig åter
Kammar av frasande skum
kokar forbi dess sidor-

eller når Erik Axel Karlfeldt snakker om august, og hvordan

Skogen slår upp sin psalmbok och i väntan
prövar sin bas till höstens ottesång

så dreier det seg om to fine eksempler på hvor mye og hvor skiftende vinden faktisk kan lyde.

Både regn og vind kommer nemlig i et utall varianter, som kan avkodes eller forståes, som alle sier noe, særlig for mennesker som er avhengige av værets mange nykker for å overleve. Og denne bekymrede avlyttingen og uteskingen av vinden, til vern om avling og matberging, avfødte ikke bare en respekt for dette fenomenet, men også en tankefigur som vokste utover det rent meteorologiske. Således kunne sterk vind på julaften varsle fyrsters endeligt, mens sterk vind på sjette juledag bebudet god avling, samtidig som sønnavind førte med seg sykdom, og nordavinder "bøter på bedrøvelse, giver lyst ad æde, ere frugtsomme for både mænd og kvinder". Kort sagt: Man lyttet til vinden, ikke bare fordi den var høylytt, men også fordi den hadde noe å si; for der vi i høyden oppfatter veksling i styrke, fra hvisken til brøl, der kunne de høre et budskap. Dette blir tydelig hvis vi også tar i betraktning en annen stadig nærværende naturlyd: fuglesangen. Det ikke bare støtter hypotesen om at musikken har sitt opphav i menneskenes imitasjon av naturen, men er enda et eksempel på at man var oppmerksomme på lyder både på grunn av deres tilstedeværelse og på grunn av deres innhold: Vestergjøk er bestergjøk og uglen - eller var det et gjenferd? - tutet om død.

Derfor blir det galt å snakke om vind, regn og fuglesang som bakgrunnslyder, siden de ble lagt merke til og tolket på en helt annen måte enn i dag. Likevel utgjorde de den akustiske fondvegg som de andre lydene på landsbygda spilte mot, men da som tilfeldigheter og unntak. Det var lyden av arbeid: en øks i en skog, en hammer mot et tak, en slegge ved en esse, et banketre på klesvasken. Det var menneskenes rop: bønnfallen, de, manende, søkende, undrende. Og det var menneskenes sang, alene eller gruppevis, rett som det var nettopp under arbeidet. (Før ble det sunget i en utstrekning man nå bare kan ane av alle de radioapparater som står på overalt, og som på mange måter har erstattet menneskenes egen vokalinnsats.) Og det var lyder fra alle slags husdyr; kuer, sauer, geiter, griser, høns og ikke minst hunder, hunder som med sin utholdenhet og sin individuelle glam ble til en slags akustiske landemerker, som gjorde det mulig for bygdas folk å orientere seg, selv i natt og tåke. (1 slike sammenhenger gjaldt det å ikke forveksle den lenkede gårdshundens kjedsommelige bjeffing med jakthundens skarpe markeringer i skogen, noe som heller ikke var noe problem for de fleste. I visse land skilte man til og med mellom to former for jakt: den som var tilfredsstillende for øyet - som for eksempel jakt på storvilt, nedlagt med eget våpen - og den som først og fremst var en fryd for øret, der nettopp avlesingen av hundenes drev i det fjerne var det sentrale moment.)

På landet var altså den akustiske horisonten vid, og den hadde en tendens til å vokse med tiden, på grunn av nybrott og skogsavvirking, som langsomt åpnet terrenget. Det innebar også at menneskene kom til å bebo et felles akustisk landskap, der mye som lød ikke bare kunne ha en mening, men - som for eksempel i tilfellet med hundebjeffingen - også individualitet. Dette var mulig fordi lydene kunne ferdes langt, og fordi de var temmelig spredt og derfor sjelden druknet hverandre og forvandlet alt til et anonymt brus. Så gnislingen der bortefra innebar at smeden slipte et eller annet redskap, sangen i sko, gen betydde at naboungene holdt på å leke, og den plutselige bølgen av bjeff i skumringen at den-og-den hadde fått besøk.

Denne lydhorisonten ble som sagt definert av forskjellige akustiske landemerker, lydmerker, der gårdshundene bare var ett, men der det viktigste utvilsomt var kirkeklokkene. Og dette gjelder de fleste land i Europa. Som den franske historikeren Alain Corbin skriver: "Klokkeringingen definerte et område, der man ellers bare kunne høre fragmenterte, usammenheng, ende lyder, hvorav ingen kunne konkurrere med dem som kom fra kirketårnet", hvorfor klokkeringingen bidro til å "skape en territoriell identitet for de individer som bodde innenfor disse lydenes rekkevidde". Det minste området var det som tilhørte - og hørte - den enkelte kirke. Klokkenes størrelse og antall var ofte tilpasset nettopp med henblikk på at lyden skulle nå utover hele sognet, og kirketårnene dannet på dette vis et slags akustisk nettverk som kunne være svært finmasket i særlig tett befolkede områder. Corbin nevner blant annet Grandcourt på slutten av 1700,tallet: I en radius av bare seks kilometer kunne man høre lyden av ikke mindre enn femti klokker, fordelt på nitten sogn. Og det sier seg selv at når alle disse klokkene ringte, så ble det reist en mektig katedral av lyd over grender, åkre og skoger på landsbygda.

Det er imidlertid viktig å forstå at den følelsen som all den, ne klokkeklangen skapte ikke bare hadde med lydvolumet å gjøre - det kunne i og for seg være respektinngytende, siden det faktisk ikke fantes andre lyder som kunne overdøve klokkene, bortsett fra to: kanonskudd og torden. Klokkene sto nemlig for så mye mer. For det første var de overbringere av budskap: De kalte til gudstjeneste, sang om glede, talte om sorg, varslet om ufred, alarmerte om brann. Og menneskene kjente sine klokker, hadde navn på dem, kunne ikke sjelden avgjøre slike detaljer som hvorvidt en enkelt malmklokke var bass, tenor eller alt, og visste godt å skille mellom de forskjellige måtene å ringe på.** For det annet var disse lydmerkene ment å hjelpe reisende, og på enkelte steder erstattet de faktisk fyrtårn. For det tredje trodde man dessuten at lyden kunne beskytte menneskene fra forskjellige trusler, både virkelige og innbilte. Således antok man for eksempel at intens klokkeringing ikke bare skremte bort luftens onde ånder, men til og med kunne oppløse tordenvær og mildne vårfrosten.

Hvor allestedsnærværende lyden fra klokkene var, ble det mulig å se i Frankrike i årene etter 1789. I et forsøk på å tilrane seg en del av kirkens akustiske makt - og dessuten for å rappe kobber til nye kanoner - konfiskerte det revolusjonære regime tusenvis av klokker rundt om i landet, noe som skapte uro og på enkelte steder førte til at man satte inn soldater mot lokalbefolkningen som nektet å slippe klokkene fra seg. Som Corbin har påpekt, var de styrendes problem blant annet at det revolusjonære instrument fremfor noe, trommen, ikke kunne konkurrere i lyd med kirkeklokkene, hvis religiøse aura man både avskydde og fryktet. I syv år var derfor all sakral klokkeringing forbudt i Frankrike, hvilket tvang presteskapet til å gripe til andre lyder for å kalle til gudstjeneste, som trompetstøt eller klangen fra små bjeller som ble båret rundt av barn. Etter brumairekuppet i 1799 ble imidlertid den gamle tingenes orden gjenopprettet, om enn langsomt - det ble sagt at også revolusjonens banemann, den tidligere revolusjonsmann Napoleon, elsket klangen av kirke, klokker. Senere, under Paris, kommunen i 1870, ble alt dette gjentatt, det skal være usagt om det var som farse eller tragedie; ringingen ble stanset av de revolusjonære, men da reaksjonens hær siden begynte å skyte seg inn i den franske hovedstaden, ble fremrykningen overalt markert av syngende klokkeklang.

Så hva kan vi altså si om det akustiske landskapet utenfor byene? Jo, at det altså ikke var preget av stillhet, ikke i egentlig forstand, for det var virkelig lyder der hele tiden - muligens kan vi si at det hersket ro.

Dette står i kontrast til byene i det gamle Europa. Der var lydbildet et helt annet.

Forklaringen er såre enkel. Det var, naturligvis, flere mennesker pr. kvadratmeter der enn på landsbygda. Minst like viktig er det at også byens akustiske horisont var - og er - så mye snevrere. På landet kan den iblant strekke seg kilometervis. På tettbygde steder regnes den ikke sjelden i bare noen titalls meter, samtidig som lydbølgene kan kastes frem og tilbake mellom alle fasadene. Så mens høye lyder mykes opp og dempes på nesten musikalsk vis av avstander og vegetasjon på landsbygda, kan nøyaktig samme lyder forsterkes og forvrenges til ulyder i byen, samtidig som den rene ekkoeffekten der adderer dem, ikke bare til seg selv, men også til alt annet som høres. Og resultatet blir i beste fall brusende støy, i de fleste tilfelle buldrende larm, i verste fall drønn.

Dette gjelder den store, grunnleggende forskjellen. For på nærmere hold falt til og med den gamle byen fra hverandre i enkeltheter. Spesielt i noe større byer hadde håndverkere av lignende slag en tendens til å samle seg i visse gater eller i spesielle kvarterer, noe som ga disse gatene eller kvarterene en helt særegen akustisk signatur; skomakernes banking, bødtker' nes dunking, tømmermennenes saging, sølvsmedenes klingen, de toner og så videre. Og mens det på landet var lyden som tok seg frem til menneskene, båret med vinden, så kan man si at det ofte var omvendt i byene. Der var det menneskene som tok seg frem til lydene. I løpet av en spasertur kunne man ferdes gjennom disse lydlagene, som en svømmer som dykker gjennom vannsjikt med forskjellige temperaturer. I byen går man gjennom dyremarkedets skingrende blanding av kakling, knegging, rauting, grynt og breking; der åpner skjærslipernes trange smug seg, og ut skyter en søyle av fresing, gnisling og skraping, og der blir luften fylt av den rytmiske svisjingen og dunkingen fra pottemakernes dreieskiver. (Det bør også nevnes at det som kunne gjøre en bypromenade til en slik sansesensasjon var at mange av disse gatestumpene eller kvarterene også hadde en luktsignatur som kunne være minst like tydelig som den lydlige, fra bakerienes duft av nybakt brød, over tinnsmedenes skarpe svoveldamp og helt ned til de avsidesliggende garverienes stank av forråtnelse og kalk.)

På denne måten kunne også deler av byene ha en lydmessig identitet og individualitet, selv om disse sonene av lyd rett som det var overlappet hverandre, og de enkelte lydene blandet seg til anonymitet.

En annen viktig bylyd - og som til forskjell fra alle dem som ikke var bundet til håndverk og arbeid, ikke var bundet til spesielle kvarterer eller bydeler, var den som kom fra de kjøretøyer med trekkdyr som trafikkerte gatene. Nettopp den vedvarende klapringen av hestehover mot brosten er nok en lyd som umiddelbart forbindes med en svunden verden. Og det er ikke ukorrekt. Samtidig bør man erindre at det bare var enkelte av de større eller finere gatene i byene som var brolagt med sten, noen faktisk med tre, mens de fleste var jord og grus i dagen. Og det skulle ikke så mye fuktighet og trafikk til for å forvandle disse til sølete strekk av brun gjørme. Og på disse gatene ble hestehovenes rytmiske kadenser dempet til dumpe dunk, lett maskert av annen låt. Da lød kjøretøyene selv noe mer: kjerrer, vogner og triller, karjoler, kareter, kabrioleter og kupeer, landauere og diligenser, alle ga de fra seg gnisse- og slamrelyder, særlig hvis lasten var tung, underlaget hardt og kusken utålmodig. Dessuten var det vanlig med bjeller på hestene, ikke som i dag til fest og dekorasjon, men ganske enkelt som en måte å bane seg vei på samt advare uaktsomme fotgjengere. Og noe annet som også hørtes tydelig, siden det sjelden fantes noen larm som var sterk nok til å drukne den, var lyden av rennende vann.

Men selv om bråk fra arbeid, buldrende larm fra hestetransporter og klukking av vann iblant kunne være ganske voldsomt, så ble det aldri til drønn og sjelden til jevnt brus - dertil var det for mye unntakspreget i sin karakter og lavmælt av natur. I stedet var bygatene rent akustisk dominert av noe helt annet, nemlig lyden av menneskestemmer: Byene i det gamle Europa var fulle av sang, prat, mumling, hvisking, latter, skrål og rop. Et godt eksempel på denne stemmekakofoni, og dessuten på det brogede og muntert forvirrede mylder av mennesker som ofte fylte bykjemen, får vi naturligvis i den kjente innledningen til Fredmans epistel nummer 33:

Was ist das? Ge rum vid roddartrappan. Undan birfilare, skoputsa- re, tullsnokar och matroser! - Hurra! Lagg til stjärten på ölkannan. - Trumf i bordet! Tig kärring. - Svavelstickor här, sex knippor för ett vitten. - Trumf i bordet! Åtta styver håller jag. - Courage du gamla granadör! - Vänd opp och ner på bolsfoten. KulIerbytta med madamen i skjulet, citronerna på duken, och spinnrocken på taket, och holländaren i kistan. - Ur vägen kolgubbar, tvätterskor och mjölkkäringar. - Gör inte av med nylänningen med sudna kringlorna runt halsen. - Gutår! Sup mig till. - Släpp fram Mowitz med basfiolen. Mak åt er sillpackare, bagarpojkar, nyrenbergare, skräddare och fågelfängare. Stig undan herr uppsyningsman eller nersyningsman eller vad du är för en brohuggare. -Hjälp upp blinda gubben med lyran. - Skuffas lagom. -Slå'n på truten. - Släpp fram den där guldsmidda herren med björnorna som dansar polska. Si tocken amfosjö, Susanna, med en markatta på axeln och en säckpipa i munn. - Trumla trumslagare, Harlekin dansar och slår benet i vädret. - Friskt opp gossar, bottnen ur tunnan! - Trumf i bordet! - Tafast tjuven!...

At det ble ropt og skreket så mye i det gamle Europa hadde også å gjøre med at det sto elendig til med leseferdighetene, hvorfor nyheter, forordninger, dekreter og lover tok en form som var muntlig og høylytt. Og alt ble ropt ut, også slikt som etterlysninger av barn som hadde rømt eller advarsler mot lommetyver.

I denne slags rop var ordsammenstillingen riktig så rytmisk, slik at de rent lydmessig må beskrives som en mellomting av tale og sang. Særlig hadde gateselgerne sin egen, sterkt melodiske intonasjon, som gjorde det mulig å kjenne dem igjen på lang avstand. De aller fleste av disse sanglignende ramsene er glemt i dag, og det er bare ordene som er igjen, rytmen må vi selv stå for: "Her er herlige, varme kaker! Skorsteinsfeier'n kommer! Min far skjærer liktorner smertefritt! Artisjokker, store artisjokker! Hvem vil ha brensel? Gammelt jern til salgs,! Fremdeles basilikum i potter! Melk! Fin såpe til salgs! Levende karper! Ved! Ved! Sengevarmere og fyrfat repareres! Hvem vil ha sand?" I de større byene kunne gateselgernes stadige rop bli direkte forstyrrende, særlig ettersom de i sin vedvarende vilje til å trenge igjennom og trenge seg på faktisk foregrep den moderne reklame. Anna Johanna Grill - en rasjonell, klartenkt og temmelig barsk borgerkvinne fra Göteborg, som mot slutten av sitt liv drev ankersmien i Söderfors - var en tur i London i 1788, og i reisedagboken beskriver hun irritert hvordan hun blir "grytidlig vekket av flere dusin marsjandisehandlersker, som kommer inn i gårdene om morgenen og falbyr sine varer med et gjennomtrengende skrik".

At det var menneskestemmen som dominerte byenes akustiske rom, innebar også at lydnivået aldri var konstant, det skiftet med kvarterenes karakter, med tidspunktet på døgnet og til og med tiden på året. (Fuktig vær hadde ikke bare den følge at det drev folk innendørs. Det demper også lyder.) Det var gater som kokte av stemmer og gater så stille og ljomende at man måtte senke stemmen og hviske hvis man ikke ville at noen som sto 50 meter unna skulle høre.

Den som vil få et bilde - bokstavelig talt - av hvordan og hvor mye byene i det gamle Europa kunne låte, kan med for- del studere "The Enraged Musician", et fint lite kobberstikk av William Hogarth fra 1741. Hovedpersonen er tittelens rasende musiker, som ikke klarer å arbeide i alt bråket. For der, sammenpresset i en eneste gatescene, forekommer nær sagt alle byens lyder. Flere synger; her en melkedame med karet på hodet, der en kvinnelig balladeselgerske som demonstrerer sine varer, tvilsomt akkompagnert av det skrikende diebarnet hun holder i armene samt av papegøyen som sitter i lyktestol- pen bak ryggen hennes; der en pike som leker med en skralle og tankefullt betrakter en liten gutt som slår lens i et hull; nedenfor vinduet spiller en oboist, nærmest betrakteren hamrer en parykkprydet gutt på en tromme, og bare noen meter unna skimtes en sekkepipeblåser, helt fortapt i sin musikalske utøvelse; her har vi til og med arbeidet: en skjærsliper trår sin gnislende, rislende maskin, en søppeltømmer ringer med bjellen, en gate selger roper ut sine varer, en grisegjeller til hest blåser i trompeten, og på et tak slamrer en feier med sine verktøy; og her er også annet: En hundehvalp bjeffer, to katter freser, og, som en fullendelse av all ulyden, signaliserer et flagg på kirken i bakgrunnen illevarslende at klokkeringing er i vente.***

Virkelig stillhet var altså en sjeldenhet, enda mer enn på landet. Hva man imidlertid må huske på, er at selv når byen var larmende, så dreide det seg om larm i menneskelig målestokk. (I Hogarths stikk er det, til tross for kakofonien, faktisk bare en lydkilde som går over 70 decibel: kirkeklokkene.) Dette påvirket naturligvis menneskenes holdninger til lyd. Man var ikke redd for høye lyder. Muligens er dette et trekk hos hele den vestlige sivilisasjon, i hvert fall hvis man sammenligner den med visse andre kulturer, som den indianske. Mange europeere som kom til Den nye verden var imponert og forundret over at indianerne vurderte taushet så høyt, av at de tidde når hvite fant det naturlig å snakke.

For i det gamle Europa var høye lyder tvert om noe man gjerne søkte, en selsomhet å forundre seg og glede seg over. Karneval, fester og høytideligheter var ofte rene fråtserier i decibel. Til de selvfølgelige innslag hørte, foruten sang og musikk og kvernende tromming, blant annet klokkeringing - ikke sjel- den i flere timer i strekk - samt kanon- og geværskudd. Dette gjaldt til og med forskjellige former for private festligheter. Så da hertug Fredrik Adolfs navnedag skulle feires på Årsta herregård i juli 1793, noterer fruen på godset, Marta Helena Reenstierna, tilfreds i sin dagbok at man til ære for dagen har avfyrt ikke mindre enn 320 skudd med saluttkanon.**** Og helt på linje med dette kunne i stedet stillheten være noe man unngikk. Den kunne forbindes med lede, tristesse og stillstand, eller med spesielt streng og verdensfjern religiøsitet, som den som ble utøvet av trappistmunkene. (Vi skal ikke forestille oss de vanlige kirkene som videre stille steder: I lang tid var de åsted for møter, nyhetsutveksling og omgang, ja, til og med flørt, fyll og kommers, og de gjentatte klagene over alt spetakkelet viser hvor mye av en vane denne uvanen egentlig var.)

Alt dette speiles i det faktum at begrepet støy, i sin moderne betydning, er temmelig nytt. Nåtidens ord for støy i engelsk, noise, hadde fra begynnelsen av ingen negativ klang, men var rett og slett ensbetydende med lyd. Noe lignende kan man se i de skandinaviske språk. På norsk betegnet ordet støyen sterkere eller svakere lyd, klang, dur, fra noe som bryter stillheten, og ordet larm var opprinnelig alarm (av italiensk all' arme, til våpen). På svensk var buller, som i dag står for buldring og støy, fra begynnelsen nærmest et synonym for uro, oppløp, opprør og lignende, samtidig som oväsen (liksom norsk uvesen) opprinnelig betegnet forskjellige klanderverdige tilstander i sin alminnelighet, det var først senere det kom til å bli brukt, i overført betydning, som synonym til ulyd.*****

Oppdagelsen av Støy Som Problem skjer på 1700-tallet. Bak ~ dette ligger delvis at flere av Europas storbyer har vokst til overbefolkning, hvilket av naturlige grunner førte til at teppet av lyd ble tettere. Ifølge Oxford-historikeren Emily Cockayne er det imidlertid en minst like viktig grunn at det hadde begynt å vokse frem en urban middelklasse som - i motsetning til eldre tiders håndverkere og kjøpmenn - skilte mellom bolig og arbeidsplass, ville ha ro og fred og skjermethet, og som derfor viste stadig mindre fordragelighet overfor vandrende musikanter, gateselgere og annet av hevd støyende folkeferd. Og når støyen blir et problem, fører det, aldeles logisk, til at stillheten blir omvurdert, oppvurdert, forfinet.

Paradokset er imidlertid at ikke så lenge etter at støyen ble oppdaget og man ikke uten en viss fremgang var begynt å bekjempe den, så innledes den største og mest ødeleggende akustiske revolusjon i verdenshistorien.

Det begynner med dampmaskinen. På og omkring mange arbeidsplasser stiger lydnivået radikalt, blir til ulyd og gjør bokstavelig talt mange arbeidere stokk døve. Samtidig skjærer lokomotivene og dampbåtene sine flenger av uvesen gjennom tidligere stille landskaper. (Som Wolfgang Schivelbusch har påpekt, var dette at togpassasjerene "under hele reisen måtte holde ut med en øredøvende ulyd" enda en av de foreteelser som fikk 1800-tallsmedisinere til bekymret å snakke om togreiser som en helsefare av store dimensjoner.)

Siden følger alle de elektrisk drevne apparatene, tett fulgt av forbrenningsmotoren.

Vår lydverden har få likheter med den som fantes for eksempel for 200 år siden. At det akustiske nivå er mye høyere nå enn dengang er, som sagt, en selvfølge. Lydvolumet er bare blitt skrudd oppover og oppover, i en ond sirkel. Dette kan man se også i de tilfeller der fenomenene er fullt ut sammenlignbare. For eksempel har musikkforskere vist at symfoniorkestre tidligere spilte med betydelig lavere lydstyrke enn i dag. (Pausene, de små stillhetene inni stykkene, er også blitt kortere og kortere.) Og visse typer høy lyd, som tidligere tiders mennesker kanskje bare møtte en gang eller to i året, og da, som en festlig kuriositet, er blitt til grå hverdagsligheter for oss, enda et stykke akustisk avfall i en allerede fullstendig forsøplet lyd verden. Det begynner som luksus og slutter som sykdom - her har vi en tankefigur for mange fenomener i moderniteten. Men det lyder ikke bare så mye høyere, det lyder også så mye mer, mer i den forstand at ulyden har kapret seg en stadig større frekvensbredde: de elektriske apparatenes hvite støy, jetflyenes fjerne romling og biltrafikkens nære dur, alt virker sammen til å gjøre vår akustiske horisont stadig kortere, vår akustiske verden stadig enklere, stadig plattere, stadig fattigere.

En av de tingene som gjør det nesten umulig for oss å forestille seg lydverdenen i det gamle Europa, er at selve hørselens natur er forandret. Før lyttet man på en langt mer intens måte - som nevnt behøvde både bonden og jegeren å avkode lyder for å overleve. lydene hadde en håndfast mening i langt høyere grad enn i dag. Nå er de i stedet forvandlet til noe i bakgrunnen, som er der stort sett for å siles bort. Og mens vår generasjons evne til å formidle informasjon og inntrykk via synet har økt i en grad som er forbløffende på grensen til det bedøvende, har evnen til å gjøre det samme med hørselen nærmest minket. Hvilket imidlertid er noe helt annet enn å si at vi er gått fra et stille samfunn til et larmende. Stillheten finnes, som sagt, ikke. Eller som komponisten John Cage****** skriver:

Det finnes ikke noe slikt som tom flate eller tom tid. Det er alltid noe å se, noe å høre. Faktum er at hvor mye vi enn forsøker å ska-pe en stillhet, så kan vi ikke det. Lyd oppstår, uansett om det er med hensikt eller ei.

(Og selv om vi skulle oppnå den usannsynlige og ikke så lite ubehagelige tilstand der alt omkring oss stilnet, ville det bare være for å oppdage buldringen fra vårt indre, fra blodet når det blir pumpet rundt.) Nei, støyens store fell er ikke at den berøver oss dette ikke-vesen, dette u-vesen stillheten, men at den stjeler alle disse små lydene fra oss. For det støyende bruset har ikke bare gjort det umulig for oss å vite hvordan enkelte ting lyder, det har også fått oss til å glemme at de lyder. Og da kan man bli stående der midt i sneværet, forbløffet, og behandle en hverdagslyd som aldri har forsvunnet, som om den var et siste glimt av en døende guddom.

Av Peter Englud

* Hvilket avsløres av at stillhet, bare så altfor typisk for vår tid, er blitt for-vandlet til en vare, fremfor alt innenfor den såkalte opplevelsesindustrien

** De forskjellige klokkeringingsskjemaene man fulgte kunne være kolossalt komplekse. Kampanologien, altså læren om klokkeringing, kjenner til tu senvis av slike ulike turer. En av de enkleste og mest grunnleggende - i Eng- land kalt Plain Hunt; de har alle navn, som Dorothy Sayers-lesere er vel vi- tende om - er oppbygd på følgende vis: La oss si at tårnet har seks klokker: 1,2,3,4,5 og 6. Det ringes først i denne orden: 123456. Så lager man en over- gang, slik at klokkene med like nummer skifter et trinn ftemover i sekvensen, altså 214365. (En stor del av kunsten består i å gjøre disse skiftene rene og rytmiske.) Deretter ligger toer'n fast, mens de øvrige liketallsklokkene tar ytterligere ett trinn, hvilket gir resultatet 241635. I neste runde fottsetter firer'n og sekser'n å gå mot begynnelsen av sekvensen, samtidig som også femmer'n går frem, ergo 426153. I en Plain Bob Major, derimot, går turen i motsatt retning, og der er det de odde klokkene som hopper i sekvensen, osv. Variasjonsmuligheten øker naturligvis med antall klokker: Spør en matematiker du kjenner om hva permutasjonen av 16 er.

*** Forfatteren Henry Fielding sa om stikket at "man kunne bli døv av bare å kikke på det".

**** Dagen før var slåtten blitt feiret med 16 kanonskudd, og en knapp uke senere førte ytterligere feiring til at det ble løsnet 100 skudd til.

***** Den opprinnelige betydningen av ordet ulyd er trolig å hindre andre fra å gjøre seg hørt ved selv ikke å være stille. Man kan også tenke seg - i analogi med ordet ulyst - at det fra begynnelsen av betydde ikke-lyd, altså ... stillhet!

****** Som beviste dette ved at han også komponerte et stykke som bare besto av stillhet. Eller snarere: På innspillingen fra fremførelsen, gir flygelet han sitter ved ikke fra seg en eneste tone; samtidig hører man lydene fra publikum som flytter urolig på seg.

Essayet er hentet fra boka "Stillhetens historie og andre essays" utgitt av Universitetsforlaget, 2004

Essayet er gjengitt med tillatelse fra Universitetsforlaget

Mer om Peter Englund: http://www.peterenglund.com/