07-06-05 - Ordfører i Halsa

- er allting glemt, trøster vi oss med når noe skaper unødige bølger og trøbbel for oss. Udugelige lokalpolitikere, dårlig høstvær, nye kjærestepar og resultatet fra storviltjakta er muligens hete tema rundt kaffebordet akkurat i dag, om bare kort tid uinteressant, skriver ordføreren i Halsa kommune.

Margrete Seter, ordfører i Halsa

Manns minne er fjorten dager, sier vi også, de fleste små og store nyheter blir snart fortrengt av ny informasjon og nye opplevelser. "Nine-eleven" og Skole1 i Deslam vil vi si oss noe flere tiår framover, men om hundre år….? Hva huskes om hundre år fra vår samtid? Er Yassir Arafat fremdeles et navn folk kjenner? Blir vi heller husket for forskjellene, urettferdigheten, kontrastene, egoismen? Godt mulig. For kreasjonen EU, et falmende USA, et Kina i startgropa til det det skulle bli, begynnelsen på de store globale klimaomveltningene, den tida kornlagrene virkelig begynte å skrante eller terroren for alvor gjorde sitt inntog? Kanskje. Den som lever, får se - og det blir ikke vi.

Om hundre år er vi borte, det er barna våre også. Ungene jeg ikke vet om døtrene mine kommer til å få, vil enten være borte eller svært gamle mennesker. Barna deres, om de finnes der inne i framtida, kan være eldre enn jeg er nå. Om hundre år.

Selv har jeg levd et stort halvt hundreår, husker et knapt halvt et. Husker tida da biler var sjeldne og de første traktorene genierklært og det elektriske lyset så nytt at det fikk skinne fra klare kupler uten kamuflasje. Da jeg var ti, kom det første fjernsynet i hus. En konkurranse i selskapsdans, gjengitt i uklart svart-hvitt, samlet familien andektig foran kassa for første gang. Samtidig kom en annen sensajonell nyhet i hus: Vannklosett og badekar! Det sistnevnte innviet med to timers nedsenking i varmt vann - rart jeg ikke gikk i oppløsning.

Likevel var ikke forskjellene enorme fra mine tidlige tenåringsår til mine døtres. Vi hadde motorer, elektrisitet, telefon og tilgang på nyheter fra hele verden også da jeg var ung. Vi fikk med oss mordet på John F og opptøyene i Praha nesten på direkten og romfartssendinger og kongelige bryllup rett inn i stua. Det er først det siste tiåret at datamaskina, internett, e-post og mobiltelefon har gjort verden svært så mye mindre og raskere enn på seksti-tallet.

Går vi hundre år tilbake, derimot, er vi rett inn i de riktig gamle dager, ved begynnelsen til det moderne samfunnet. Sagbruket på Enge her i Halsa var da nylig etablert og skaffet arbeid til hundre mann, Englivatnet var demmet opp - uten folkemøter og konsesjonssøknader - og sagbrukstomta lyst opp av buelamper, det første glimt av elektrisk lys. Resten av bygda lå fremdeles i det milde skinnet til stearinlys og parfinlamper. Arbeidet var utført av muskelkraft i en kombinasjon mellom hest og menneske. Ved å utnytte alt jord, sjø, vann og skog ga, var det mulig å leve godt - for noen. Forskjellene var faktisk store i ei bygd som Halsa. På gardene som hadde beskikket sitt bo brukbart, innstallerte de i disse tider finstuer, "nystuer" med møbler av imitert mahogni, stoppete møbler, tynne gardiner, tepper og overdådige måneskinnslamper. Rene statussymbol, nesten aldri i bruk.

På plasser og småbruk, derimot, var det magert, langt under den fattigdomsgrensa vi i moderne tid har funnet opp. Sult, tæring og lus var fattigdommens følge, utvandring løsningen på usle levkår for mange.

Siden den gang har vi arbeidet oss ut av fattigdom, laget system som sikrer alle hjelp når vi trenger det, bygd et velferdssamfunn - et velferdssamfunn som jeg er redd er i ferd med å slå sprekker. Vi har blitt mer og mer velstående, vi har råd til bedre og flere biler, dyre reiser, klær og møbler - men vi har på nytt fått et samfunn med større forskjeller, et mer egoistisk samfunn. Der både etablerte voksne og den oppvoksende slekt for ti år siden faktisk var opptatt av miljø og vårt sosiale ansvar, er egne inntekts -og karrieremuligheter mer interessant i dag.

Framtida er verre å spå enn noen gang. Folk sier det slik: "Det er så vanskelig å vite nå for tida, alt er så usikkert". Verden henger sammen og har blitt liten. Hendelser et sted i verden får straks konsekvenser jorda rundt. Et terrorangrep, og flyselskap og reisebyrå sliter. En ny tollbarriere i USA, og oppdrettsfirma går konkurs i en fjordarm i Norge. Kanskje er utryggheten et ekte barn av dagen i dag. Noen mener å vite noe om framtida, men når vi ser at også statsvitere og sosialøkonomer bommer stygt, tror vi heller ikke på dem. Kanskje fører usikkerheten til et behov for å leve her og nå og utnytte de muligheter hver og en har uten å skjele så mye til framtida eller til våre medmennesker.

Halsa er et lite samfunn, ei lita bygd, men samtidig en del av Norge og verden. Oppdrettsindustri, jordbruksnæring og båtbyggeri får mye av betingelsene for eksistens og vekst bestemt av internasjonale avtaler og marked. De globale trendene og mot-trendene er med å styre levevis og bosetning i hele verden. Lenge har urbanisering og sentralisering vært retningen. Nedgang i folketall og dermed store utfordringer med å holde folketallet opp i bygder som vår er slett ikke enestående for landet vårt. Om trendene snur, om reaksjonen kommer, slik den historisk ofte gjør, får vi se. Vi vet mer om hundre år.

Halsa, 15. november 2004

Margrete Seter
Ordfører