|
|
Kjære etterkommere, hilsen Øystein Dahle
Å skrive et Hundreårsbrev er en ganske spesiell opplevelse. Jeg vet nemlig ikke hvem jeg skriver det til, og du som leser det vet ikke hvem du har fått det fra. Men, i og med at jeg har 3 friske og sunne barnebarn, er det statistisk sannsynlig at det fortsatt lever bortimot 40 mennesker som jeg kan tillate meg å tilskrive som "kjære etterkommere".
Øystein Dahle, styreleder i Worldwatch Inst. og FRIFO
Dette brevet er til dere alle, enten du nå er 90-årig olderbarn eller et 10-årig tipp-tipp olderbarn. Det som for meg er viktig er at de eldste av dere antagelig kan fortelle de yngste at de husker at en av sine bestemødre fortalte om sin far, at hans hovedengasjement var å redde verden. Hvis dere er i stand til å lese dette brevet i 2105 må verden være reddet, og deres forfar kan puste lettet ut hvor han nå enn befinner seg.
For en verden i rask forandring er et hundreårsperspektiv ganske overveldende, og jeg skal ikke falle for fristelsen med min begrensede fantasi å forsøke å formidle hvordan jeg tror dere har det. Om det fortsatt er skiføre om vintrene, det vet jo dere, og dessuten om den politiske visjon om trivselssamfunnet har avløst forbrukersamfunnet som i meget sterk grad preget tiden da dette brevet ble skrevet. Mitt ydmyke ønske og håp, og min intense drøm, er at i den virkelighet dere er en del av i 2105 der er det mennesket som vokser og ikke økonomien, og da mener jeg det absolutt ikke i fysisk forstand, men at den åndelige, kulturbærende kraft mennesket forvalter har fått gode utviklingsmuligheter.
Et hundreårsperspektiv virker forskjellig om man ser framover eller bakover. Min far var født for 100 år siden midt i unionsoppløsningen. Og han vokste opp i en periode da 80 % av befolkningen i Norge levde utenfor byene. Når dette brevet skrives, er forholdet omvendt, det er bare 20 % av befolkningen som bor utenfor byene, og jeg tør nesten ikke tenke på, hvordan forholdstallet er når dette brevet åpnes. Den mest uforglemmelige fortelling min far fortalte fra sin egen barndom var når elektrisiteten kom til bygda. Den første dagen det var elektrisk lys i hans hjem brukte han og hans bror hele kvelden til å slå av og på lyset, fascinert av det vi i min tid vil kalle en teknologisk diskontinuitet. Stearinlyset og parafinlampen var blitt historie.
Dersom noen i 1905 var blitt oppfordret å skrive et hundreårsbrev som ikke skulle åpnes før i 2005 så ville det antagelig ha blitt skrevet i lyset av parafinlampen. Brevskriveren ville ikke ha muligheter til å forestille seg en fremtid med radio og fjernsyn, telefon og jetfly, for ikke å snakke om datamaskiner. Ja, det er nesten fornøyelig nå 100 år etter, å lese en lederartikkel i den verdenskjente avisen "The New York Times" om hvordan nyheten om at Bell hadde funnet opp telefonen, oppleves. Med henvisning til at oppfinneren, Bell altså, påsto han hadde funnet en metode til å formidle den menneskelige stemme gjennom elektriske ledninger, skriver avisen på lederplass at alle med en viss teknologisk innsikt måtte skjønne at noe slikt var absolutt umulig, og selv om det hadde vært mulig, ville det aldri fått noen praktisk betydning! Hvis noen på det tidspunkt hadde gått enda et skritt videre, og hevdet at det bare var et tidsspørsmål før den menneskelige stemme skulle formidles trådløst, og at man ved hjelp av kunstige måner (satellitter) i bane rundt jorden skulle klare å identifisere hvor enkeltmennesket befant seg og hvor som helst på kloden, ja da hadde man nok blitt sperret inne.
Det hundreår som vi i vår tid har lagt bak oss vil nok når historiebøkene skal skrives, omtales som teknologiens århundre. På de fleste felt har teknologien revolusjonert utviklingsbildet. Dersom jeg skulle velge et teknologiperspektiv som har gjort voldsomt inntrykk på meg, må det bli menneskets ferd ut i verdensrommet. Kanskje har du i dine historiebøker lest om Apollo-programmet og kanskje har det gjort inntrykk på deg også. Men prøv å tenke deg, oss som satt i våre stuer juleaften 1968 da mennesker for første gang forsvant ut av syne fra jorden. Eller rettere sagt at mennesker, for første gang ikke kunne se vår kjære planet fordi månen sto i veien. Det var en ufattelig opplevelse. Og ikke minst da de tre romfarerne i Apollo 8 dukket fram igjen, og Frank Borman leste innledningskapittelet til Bibelens gamle testamente, skapelsesberetningen.
Deretter opplevde vi Apollo 11 da mennesker for første gang landet på månen sommeren 1969 og Neil Armstrong formidlet et budskap min generasjon aldri vil glemme: "Dette er et lite skritt for et menneske, men et kjempesprang for menneskeheten". Disse Apollo-kommentarene er i virkeligheten bare innledningen til det jeg egentlig ville fortelle deg, og det er knyttet til Apollo 13-ekspedisjonen, der et alvorlig uhell i brenselscellene på vei til månen, gjorde ferden til den mest dramatiske det går an å tenke seg. Ville de tre astronautene komme velberget tilbake til jorden? Ingen våget mer enn å håpe. Kvelden før tilbakevendingen gjennom jordens atmosfære hadde en av de mest kjente amerikanske fjernsynskommentatorer en utrolig tankevekkende refleksjon. "Hvorfor sitter en hel verden i dirrende spenning?" spurte han. "Det er jo bare tre mennesker". Så ga han selv svaret. Vi identifiserer oss med de tre romfarerne, fordi vi også er romfarere på romskipet Jorden. Og når teknologien svikter er det bare teknologien som kan rette opp skaden. Dersom teknologien de nærmeste timer kan redde Apollo 13 astronautene, vil teknologien også kunne redde romskipet Jorden fra den skjebne miljøproblemene representerer, og dermed oss romfarerne.
Aldri har vår miljøutfordring blitt formulert på en mer tankevekkende måte enn den kvelden. Aldri har våre skjebnedilemmaer blitt synliggjort på en mer overbevisende måte. Aldri har våre historiske veivalg vært så klare. Siden du nå sitter og leser dette brevet, har tydeligvis det hundreår som ligger mellom at brevet skrives og brevet leses, blitt brukt på en klok måte til å modifisere vår adferd fra egoistiske livsnytere til ansvarlige romfarere der begrensninger i handlefrihet er en like selvfølgelig som logisk norm.
Vi i min generasjon har gjort livet til dels svært vanskelig for de som kommer etter. Vi har misbrukt muligheter og prioritert feil. Vi har imidlertid kommet så langt at vi er bortimot enige om diagnosen for vår kjære planet. Vi vet tilstrekkelig til å korrigere utviklingsretning, og nå gjenstår bare å gjøre noe med det.
Når du leser dette brevet og kan glede deg over at du og dere er på god kurs i vår evige ferd gjennom tid og rom, da behøver du ikke takke meg og min generasjon, men de som kom etter og virkelig grep fatt i utfordringene. I vår geologiske historie er 100 år et blink, men det kan være lenge nok til å komme i ubalanse. Heldigvis er det også lenge nok til å gjenvinne balansen, til å lære av naturen, og til å akseptere vårt ansvar.
Det sto skrevet med svart maling på en hvit murvegg for noen år siden "GOOD PLANETS ARE HARD TO FIND". Heldigvis at vi etter hvert skjønte det!
God tur videre.
Hilsen din forfar
Øystein Dahle
21. oktober 2004
| 
|
|
|
