|
|
Når skal vi møtes?
|

|
|
Sissel Gran
|
Sissel Gran, spør når skal vi møtes? Hun er bokaktuell med "Kjærlighet i hastighetens tid", en blanding av Thomas Hylland Eriksens Øyeblikkets tyranni, Garcia Marques' Kjærlighet i koleraens tid, og litt meg sjøl, som hun så treffende beskrev den.
07-06-05 redaksjonen
Det er tida og klokka som rår, innledet hun, og leste Julio Cortazar (fra forordet i Anders Johansens All verdens tid). Vi ser på klokka hele tiden. Den styrer aktivitetene våre, og vi føler vi mister tid, eller kaster bort tid når bussen ikke kommer etter rutetabellen. Sissel Gran er psykolog og snart også TV aktuell, og hadde blitt bedt om å si noe om faresignalene.
Hun samlet seg om fem punkter som er konkrete og gjenkjennelige.
Det første dreide seg om å være obs når du begynner å telle hvert minutt. Når folk rundt deg ikke går fort nok, eller prater fort nok, og svingdøra ikke beveger seg raskt nok. Når du begynner å telle hvor mange minutter om dagen og i uka du kunne spare for å gjøre andre ting dersom svingdøra hadde beveget seg litt raskere, er du i faresonen for å bli utbrent.
For det andre, når du alltid planlegger for alt som kan gå galt, alltid er akrobaten som ligger én foran, som har reiseveske med utstyr for alle eventualiteter og væromslag er du i ferd med å tøye strikke for langt. Sissel Gran mener at forskjellen på å bli utbrent eller å klare tempo og mange oppgaver, ligger i din evne til å være i øyeblikket. Til å ha kontroll på balansepunktet. Når du hele tiden tøyer dette, fjerner deg fra landingsplassen hele tiden, og ikke sørger for å komme tilbake til landingsplassen, er du i faresonen.
For det tredje snakket hun også om vår evne til å drive simultanprosjekt. Å ta med seg noe opp når man skal opp trappen, og noe ned når man skal ned. Aldri å gå tomhendt fra et rom til et annet. Dette er ting som skaper grunnlag for konflikt, for kvinnen er som oftest den som behersker dette, irriterer seg over andresom ikke mestrer dette, maser og til slutt gjør ting selv for å slippe bråket.
Et fjerde faresignal er når det slitsomme og strevsomme oppfattes som naturlig. Den langsomme tilvenningen som gjør at vi ikke merker at det er nok og at det er rett før vi sprekker.
Og, punkt fem, ikke minst, når hvile og fritid ikke hjelper. Når vi blir nedstemte etter ferien, når vi kommer tilbake like slitne og langsomheten i ferien kolliderer med hastigheten i jobben. Med fagtermer kalt postferial depresjon, som egentlig betegner at det er overgangene som er farlig.
Fellesnevner for disse fem punktene er mangelen på mental konsentrasjon om ditt eget, og et voldsomt indre og ytre krav om fleksibilitet, dyktighet og det å være plastisk. I tillegg kommer kvinners relasjonelle kompetanse. Sissel Gran fortalte fra sin oppvekst, ta tidens popmusikk var "Tango for to" og kjønnsrollemønsteret var dominert av at mor steller hjemme og far går på jobbe, med et oppofrende kvinneideal som ikke byr seg fram. "Jeg synes jeg ser svansen av tango for to", fremdeles jeg, sa Sissel Gran. Kvinnens melodi er fortsatt ikke å by seg fram, la mannen føre og få ham til å føle seg vel. I tillegg til å ta vare på andre rundt seg og være sånn akkurat passe. Og ba salen gjette på mannens melodi. Uten tvil - Sinatra-klassikeren "My way".
Å sette grenser - si nei - er mange års øvelse. Det er for internalisert at vi sier ja, viser omsorg og ikke ønsker å såre. Og, som hun også sa, - det nytter ikke å sette grenser hvis det å si nei betyr at du må rydde opp i såre følelser i mange uker framover. Da går vinninga opp i spinninga!
Hva er det som er helsebringende? Jo, det er når du opplever sammenheng i livet ditt. Det å skjønne sine egne tanker og følelser, forstå oppgavene vi skal utføre. Oppgavene må være rimelige og overkommelige. For mye og du evner ikke å prioritere. Oppgavene må ha mening og du må oppleve at du betyr noe. Da kan du både være sliten og ha plager, men på en skala fra 1 til 10, vil du være ganske bra over på frisk-siden. Hva er det som truer helsa, kjærligheten og arbeidsgleden? Jo, det er når dette rakner.
Trenger et indre, bærbart rom
Sissel Gran mener også sterkt at vi trenger et eget rom. Vi har ofte ikke lenger et eget mentalt rom. Derfor er det viktig å gå ut av hverdagen og skape rom for f eks fritidsaktiviteter eller finne vår egen måte å skape vår egen time-out på, slik at vi lander i vårt eget øyeblikk.
Så, hvordan kultiverer vi et slikt meditativt rom? Ved for eksempel å gå langsommere, foreslår Sissel Gran. Eller snakke roligere. Og - akseptere at heisdøra går igjen av seg sjøl. Og så er det viktig med utsikt. Det å løfte blikket og se ut, gjør at vi kan trekke pusten. Pusten er viktig fremhever hun. Å puste inn og puste ut. Vet dere forresten at å puste inn betyr inspirasjon? Da erkjenner du øyeblikkets betydning og du vil kjenne at du lander på din egen landingsplass. Og så må du øve deg på å ikke tenke på en dritt, bare være!
Ha oppsummeringer jevnlig, sier hun. Tell seire. Si ikke at du ikke klarer, men at du er underveis.
14. oktober 2004
|
|
|
 |