|
|
Kjære, familie i 2105!
Dere aner virkelig ikke hvor fantastisk absurd det er for meg å starte et brev med en slik dato. Det har undret meg hvordan mine oldeforeldre for eksempel kunne adressere et brev 1898 uten å stusse over "den gamle" datoen.
Stian Barsnes Simonsen, programleder
For meg har jo alt som skjedde på 1800-tallet alltid vært gammelt, slik som dere naturligvis også tenker hva gjelder 1900- og 2000-tallet. Sier dere det forresten? 2000-tallet? Jeg regner jo med det, men så langt i mitt liv har jeg ikke hørt noen si det på den måten? Er det ikke rart? Nå er jo jeg bare en "unghingst" på 25 år, så før jeg går i pennalet, "tar reperen", sovner inn og lar noen andre slå den siste spikeren i kista (alt dette 2004-slang for å dø hvis dere ikke skjønte det), er sikkert jeg også blitt vant til å høre uttrykk som 2000-tallet. Uansett, det er ulidelig festlig å se framover i tid. Lurer for eksempel på om noen av dere har brune øyne som meg… Jeg lurer på hvor mye dere vet om meg i det hele tatt. Jeg vet egentlig så alt for lite både om mine besteforeldre, men ikke minst om mine oldeforeldre. Jeg vet knapt hvordan mine oldemødre har sett ut. Da de levde var fotografi en sjelden vare. I dag finnes det film av alt! Hva finnes i 2105?
Det er mulig dere vet om meg, og at dere i så fall vet så alt for mye - hva vet jeg. I så fall vet dere sikkert at jeg har vært skuespiller og programleder og at jeg har gitt ut bok. Når dere leser dette har jeg forhåpentligvis gjort mye mer også. Det dere kanskje ikke vet er at for nøyaktig 8 uker siden, før jeg skrev dette brevet, fikk jeg meg ny kjæreste. Janicke heter hun, i hvert fall foreløpig. Akkurat nå er jeg full av forelskelse og kjærlighet. Kan, til tross for feberen jeg har akkurat i dag, ikke vente med å løpe hjem i hennes armer. Lurer på om det blir meg og henne? Jeg sitter her i levende live i mitt eget liv. Ingen av dere har blitt født en gang - likevel er det dere som har svaret på om det blir meg og Janicke! Absurd! Jeg vet ikke om jeg får barn en gang. Slik vi mennesker i 2004 lever er det ikke godt å vite om noen kan få barn på den vanlige måten om 100 år en gang. Vi omgir oss med ting som stråler, lyser, smaker og lukter uten å ane hvilke konsekvenser det vil få for oss og framtidige generasjoner. Lurer på hvor farlig mobiltelefonene egentlig er? Er det noen som fortsatt røyker tobakk i 2105 forresten? Sikkert ikke. Da blir jeg skuffa i så fall. Så har vi fått så dårlig tid. Tiden går fortere, i all hovedsak fordi vi gjør mer, tror jeg. Har du mye å gjøre går tiden fortere. Eller vi tror den gjør det. Sannheten vet vi jo er en annen. Bestemmer vi oss for å gjøre mindre, går tiden også saktere. Men vi liker det litt også. Det at tiden går viser at vi er i vekst, det at vi gjør mye på en gang viser at vi er i utvikling. Problemet er at vi er blitt litt dårlig på å prioritere. Først skulle kvinnene ta seg av barn og familie, mens menn tenkte jobb, karriere, politikk og utvikling. Utviklingen gikk på denne tiden ikke særlig raskt naturligvis… Så skulle alle tenke familie. Så skulle alle tenke karriere. Og nå, i 2004 skal alle tenke karriere og familie. Idealkvinnen er for eksempel en alenemor til tre barn, med full jobb som direktør i et stort firma, gjerne med verv i flere styrer. Manneidealet, er en mann med strålende karriere, tid til barna, frivillig fotballtrener på guttelaget, samt tid til kamerater og pokerlag en gang i uken. Lykke til! Dette samtidig som vi har Europas største sykefravær på jobben, en gedigen økning i mentale lidelser både hos voksne og barn, og en skyhøy skilsmisserate. Jeg skal ikke si mye selv. Jeg har for tiden full jobb som programleder for en kulturserie, samtidig som jeg turnerer i helgene med et underholdingsshow for barn, så kommer jeg ut med bok om en uke som jeg har skrevet ved siden av jobben, og som jeg skal turnere med så å si hver helg resten av året. Så har jeg lovet å skrive en ny bok rimelig kjapt, pluss at jeg har et par andre prosjekter som bør være i boks før jul. Utenom dette går jeg med konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke er oftere sammen med småsøsken og fadderbarn, for ikke å snakke om hvor sjeldent jeg snakker med mine gjenlevende besteforeldre. Og jeg har ikke fått barn enda. Men det gleder jeg meg til. Til tross for at jeg jobber mye, vet jeg at jeg er flink til å ta vare på familie og venner. Min jobb har aldri vært viktigere enn familien og kommer aldri til å bli det. Den som tror at de må sette jobben først for å lykkes har etter min oppfatning misforstått noe av det mest vesentlige i livet. Du er den du klarer å være for andre, og du presterer gjennom hva andre klarer å være for deg. Det er min filosofi. I 2105 har dere mulighet til å sjekke om denne filosofien virket.
At tiden vi har fått er en gave har vi heldigvis skjønt for lenge siden. Det er kanskje derfor vi alltid har så dårlig tid. Jeg håper dere bruker tiden på noe som gjør at dere føler dere vel med dere selv. At det dere ser på som prestasjon ikke bare er satt i sammenheng med resultat, men også av hva dere ser i andres øyne. Det må på et vis være tullete surrealistisk å grave opp et brev fra en fyr som ikke klarte å unngå å være en moraliserende, belærende oldefar selv i en alder av 25 år. I så fall må jeg få legge til: Spis god mat, selv om den ikke alltid er sunn. Drikk god drikke, selv om den ikke alltid gjør deg fornuftig, gjør egne feil for de er de eneste du lærer særlig av, ha gjerne sex med mange, men mer viktig; ha mye sex med én. Og hvis du må slå, så slå kun i forsvar.
I 2004 handler mitt liv, heldigvis, om å leve. Leve her. Leve nå. Sjeldent om aldri tenker jeg på den tiden jeg ikke får levd. Har aldri sett stort poeng ved det. Ikke før nå. Skulle så gjerne ha sett hvordan dere ser ut alle sammen. Tatt dere i hånden, gitt dere en klem. Skulle likt å se hvordan dere behandler hverandre og dere selv. I slike øyeblikk er det umulig å ikke bli overtroisk, eller i det minste håpefull. Kanskje jeg gjør det… Kanskje jeg ser dere akkurat nå. Kanskje jeg er der og våker over dere på en måte. Uansett har jeg ett ønske til dere. Glem tiden i noen sekunder. Glem alt. Og gi den du leser dette til eller er sammen med en klem. Fra meg til dere. Lev nå!
Hilsen unge, eldgamle
Stian Barsnes Simonsen
| 
|
|
|
