|
|
Kjære, gode etterkommer
Jeg har intet ønske om å bli 139 år. Spesielt realistisk er det heller ikke, uansett hvor raskt det medisinske fremskrittet beveger seg i løpet av det neste århundret. Derfor er jeg nok for lengst gått ut av tiden og inn i evigheten når du leser dette. Men vit at jeg tenker mye på deg - nesten hver dag. Jeg har fire barn. Jeg håper å få oppleve at noen av dem får barn, og at de barna lever når du leser dette. Det gir en god følelse av samhørighet - en følelse som gjør at mine tanker ofte går til deg.
Henrik Syse
Jeg vil gjerne fortelle deg litt om den tiden jeg lever i, altså de første år av 2000-tallet:
Alt går så raskt i denne tiden, synes jeg. Uhyre raskt. Jeg tror denne hurtigheten er noe av det folk merker seg mest i hverdagen. De opplever at samfunnet hele tiden er i forandring, og at de stadig får nye muligheter som de kan fylle livene med. Vi kan i dag kommunisere med hverandre med såkalt elektronisk post og alle slags mobiltelefoner. For bare 15 år siden var slik teknologi fremmed for de fleste av oss. Og vi lurer: Hva i all verden vil skje på de nesten 15 årene? Vil alle de teknologiske fremskrittene være av det gode?
Og dersom mye kan skje på 15 år, hva da med 100? Hvor langt er dere egentlig kommet i 2105?
I min egen tenkning om fremtiden og fremskrittet har jeg lært mye av to gamle forfattere - briten Edmund Burke, som levde og skrev på siste halvdel av 1700-tallet, og franskmannen Alexis de Tocqueville, som utformet sine verker rundt et halvt århundre senere. Begge skrev om revolusjon og rask forandring - ikke først og fremst slik forandring som resulterer i mobiltelefoner og sterke datamaskiner, men politiske og kulturelle forandringer, som ofte er forutsetningen for den teknologiske utviklingen.
Mange forandringer som skjedde i deres tid, skulle være til menneskehetens beste: mer frihet, mer likhet, mer rettferdighet. Burke og Tocqueville beundret mange av idealene, men de var redde for at veldig rask forandring også medfører at vi kaster vrak på egenskaper og kvaliteter som vi sårt trenger. Ikke minst var de redde for at moderne, demokratiske mennesker bare skulle bli opptatt av materielle ting - av penger og luksus og nytelse. De fryktet et samfunn der menneskene først og fremst blir egoister og har glemt all den visdom religion, filosofi og gamle tradisjoner kan gi dem.
Nå i år 2004 er det mange som frykter at tenkere som Burke og Tocqueville hadde rett - at rike mennesker i frie land har mistet mange av de verdiene som gjør livet meningsfylt.
Jeg driver med noe som mange synes er ganske gammeldags, men som heldigvis enda flere uttrykker glede over: Jeg er leder for en søndagsskole. Hver søndag møtes en rekke barn i Kirken for å lære om Bibelen og om Jesus. Det er en over 100 år gammel tradisjon i Norge, og kanskje finnes den ennå når 100 nye år er gått. I hvert fall finnes kirkene ennå i din tid, og antagelig holdes det stadig gudstjenester i dem - slik det også vil avholdes religiøse seremonier, ritualer og møter i andre religioners gudshus.
Mitt håp er at fremtidens mennesker er åpne for den visdom, for den tale om kjærlighet, frelse og medmenneskelighet, som er det sentrale budskapet i kirkene hver søndag. Jeg håper at det ennå finnes et åndsliv som folk flest kan ta del i - ikke bare noen få entusiaster, men alle de som trenger tilhørighet og trøst, en tilhørighet og trøst vitenskapen alene aldri kan gi oss. Mitt fremste håp for fremtiden er at dere ikke har glemt Gud.
Av utdannelse er jeg politisk filosof - det betyr at jeg er opptatt av den tenkningen som har med samfunnet å gjøre. Jeg lærte mye av min far Jan, som var politiker, og en kort stund endog statsminister. I min familie er jeg blitt lært opp til å være opptatt av samfunnet rundt meg.
Når jeg nå ser på dette samfunnet, er jeg glad for alle positive fremskritt, og jeg håper etter hvert de vil komme flere til gode, i en verden der altfor mange mennesker ennå lever i fattigdom og undertrykkelse, vår tids største skamplett.
Men jeg synes også at mange av min tids teknologiske fremskritt brukes til å spre dårlige idealer, likegyldighet, sladder og krangler. I enkelte land brukes datateknologien til å spre hat og oppfordringer til krig og vold eller til å utvikle nye våpen.
Jeg håper inderlig det ser annerledes ut om 100 år.
Med håpefulle og kjærlige hilsener fra din tippoldefar
Henrik Syse
forsker
8. august 2004
| 
|
|
|
