|
|
Unnskyld, kjære, kjære tippoldebarnet mitt
Kjære tippoldebarnet mitt, du som kanskje fins en gang i framtida. Dette hundreårsbrevet er en tidsmaskin. Det gjør at du kan reise tilbake i tid og se hva jeg, din tippoldemor, tenkte og hvordan verden var rundt årtusenskiftet, i riktig gamle dager.
Gro Dahle, forfatter
Og på denne måten kan jeg, som for lengst er død og glemt og borte når du leser dette, snakke til deg gjennom disse nedskrevne ordene. Og det er en fantastisk oppfinnelse - at vi skal møtes i dette brevet om hundre år, min skrivende tanke og ditt lesende øye. Det er litt skremmende også. For hva skal jeg si til deg? Kanskje unnskyld.
Unnskyld, kjære tippoldebarn.
Unnskyld for alle våre miljøsynder. Unnskyld for alt vi har stjålet fra deg, alt vi har brukt opp av ressurser som du også skulle nyte godt av. Grådigheten vår, forbruket, egoismen. Unnskyld for alle overgrepene mot naturen. Alt vi har ødelagt som er uopprettelig. Skogene som ble borte, ugletrærne, ekornkrattene. Unnskyld for alt søppelet vårt, alle disse haugene med plastavfall. Unnskyld for feilbruken av jorden, at vi lot næringen bare renne vekk fra jordsmonnet, at vi spiste kjøtt, når den samme jorda kunne mettet ti ganger så mange med korn og grønnsaker. Unnskyld for hvordan vi har behandlet dyrene. Unnskyld for at vi overså de fattige, at vi lot hungersnødene herje uten å bry oss.
Unnskyld for alle disse meningsløse krigene. Vi var til og med involvert. Unnskyld for at vi forsterket forskjellene og ujevnhetene mellom øst og vest, nord og sør, fattige og rike. At vi ikke boret brønner i tørkerammede områder, men kjøpte is og sjokolade i stedet, at vi ikke leverte medisiner uten å ta betalt, at vi stengte grensene våre for de som trengte tilflukt, at vi stengte hodene våre for de som ropte på hjelp. Unnskyld for tareskogen, for havet, fisk fulle av kjemikalier, unnskyld for oljesøl og forurensing. Unnskyld for elvene og fossene som har blitt lagt i rør. Har du sett en foss noen gang? Har du hørt vannet brøle? Unnskyld for alle naturopplevelsene vi har tatt fra deg. Unnskyld for regnskogen. For klimaet og Golfstrømmen som kanskje snur. Unnskyld for at vi lot arter utryddes. Kanskje det ikke lenger fins humler i din tid? Unnskyld for at vi ikke tok vare på alle de små språkene, men lot dem bli glemt. At vi ikke tok vare på folkegrupper og kulturer. Alt dette kunne gjort livet rikere og mer mangfoldig, verden mer interessant. Unnskyld for grunnvannet. Osonlaget. Alle disse sårbare balansene. Unnskyld. Jeg kan ikke si at jeg ikke visste bedre. Jeg kan ikke skyve skylda over på noen andre heller. Det var like mye min skyld.
Om hundre år er allting glemt, heter det. Og jeg har alltid tenkt på det som en stor trøst. Alle mine dumheter visket ut av tiden med tidens superviskelær, og jeg er fri fra skyld og glemt og borte for bestandig som om jeg aldri hadde levd. Å få lov til å bli glemt er det samme som å få hvile i fred. Og det er vel det beste jeg kan håpe på. At mine barn, barnebarn, oldebarn har rettet opp feilene vi har påført miljøet og naturen og verden.
Bare tanken på deg hundre år fra nå, gir meg lyst til å reise meg opp fra sofaen med sprett i knærne og skru ned levestandarden og kjøpekraften et hakk, skru ned forbruket, skru ned strømmen, skru av lyset i gangen og ta på meg en genser i stedet når det blir vinter. For det er det jeg har lyst til å gi deg i mitt testamente - en fin foss, en elv, en eng, trettito forskjellige slags blomster langs stien, et stort tre, et kratt med ekorn, en skog stor nok til å gå seg vil i. Ikke et flekkete og ødelagt miljø, oppbrukt i forkant av meg og oss hundre år tidligere, men en verden i balanse, en verden av personlige og nære opplevelser. For det er ikke tingene som gjør meg lykkelig, det er familien min. Det er ikke kjøpekraften og de dyre ferieturene, levestandarden og bilen, men å samles rundt en god bok eller svømme ut til skjæret sammen, å gå tur under trærne, å sitte på et svaberg, å være glad i noen. Dette koster ikke stort mer enn det å være der.
Jeg stryker barna mine over håret, sitter med dem rundt matbordet og lytter og smiler og elsker dem over alt på jord. Dette er også mitt testamente. For når jeg nå kysser datteren min og løfter henne, er det også deg jeg løfter og klemmer og ønsker god morgen hundre år fra nå. Når jeg smiler inn i ansiktet til sønnen min, er det deg jeg smiler til. For det jeg gir til barna mine, gir de igjen videre. Å være der. Å sitte hos. For kjærligheten er på gjennomfart. Alle disse små, usynlige tingene som forteller om omsorg. Det er en slags arv det også som vandrer fra generasjon til generasjon. Neste gang moren eller faren din stryker deg over håret eller holder rundt deg, så tenk på meg, for jeg fins der i denne berøringen.
Lykke til, kjære tippoldebarn. Og alt godt til deg og din familie.
Stor klem fra din tippoldemor Gro Dahle, forfatter
Tjøme, juli 2004
| 
|
|
|
