|
|
Kjære venner, med hilsen Helen Bjørnøy
Jeg nyter sommerens første soldag i 2004. Det gjør godt å kjenne solens varme og vite at om få uker er det ferie og mange gode sommerdager ligger foran. Midt i disse gode øyeblikk kjenner jeg likevel på en uro og nedstemthet. Uroen over hva som skjer med de svakest stilte i vårt samfunn slipper ikke taket. Jeg synes jeg fornemmer en større akseptering av at forskjellene øker i landet vårt og en større likegyldighet overfor de som faller utenfor flertallets aksepterte normer.
Helen Bjørnøy, generalsekretær i Kirkens Bymisjon
|
|
|
|
Det har vært mange enkelthendelser som har uroet meg de siste månedene. Politiet og kommunen har forsøkt å stenge visse deler av Oslo sentrum etter påtrykk fra handelsstanden for å få vekk prostitusjonstrafikken. Noen har tatt til orde for å starte folkeaksjon mot tigging. Jeg kunne ha nevnt flere enkelthendelser. Men det er alltid de underliggende verdier og utviklingstrekk som er interessante.
De som har makt til å definere hva som er problemet sitter ofte med nøkkelen til løsningene. Dersom vi først og fremst definerer prostitusjon, rusavhengighet og tigging som et kriminalpolitisk problem så er det naturlig at det ropes etter mer politi, flere og strengere reguleringer og nye forskrifter. Men dersom vi ser på dette som sosialpolitiske utfordringer vil nok de fleste være opptatt av andre tiltak og løsninger. Da vil vi lettere kunne snakke om forebygging, om behandling og omsorg, om hjelp til å bygge nye sosial nettverk. Samtalen vil ha en annen tone.
Det som gjør meg urolig er at de som har maktens redskaper tilgjengelig; byråd, politi og handelsstandens kapital, prøver seg igjen og igjen; - de vil stenge de prostituerte ute fra gaten, de vil lage folkeaksjon mot tiggerne og de vil fjerne de rusavhengige fra det synlige offentlige rom.
Og ikke nok med det: nå vil de redusere tilbudet til innvandrere og legge ned Oslo krisesenters botilbud for minoritetskvinner som har brutt med familien på grunn av tvangsekteskap eller mishandling.
Heldigvis kommer jeg på at Norge er verdens beste land å bo i for de fleste av oss. Det er all grunn til å være takknemlig for det. Samtidig er det nettopp bekreftet at 26 000 barn lever i fattigdom. Omtrent 2,6 % av befolkningen i alderen 0-17 år bor i familier under fattigdomsgrensen. Og regjeringen vil løse problemet med smale ordninger for enkeltindivider, ikke med grunnleggende strukturendringer i velferdspolitikken.
Når verdier endres i et samfunn, rammes alltid de svakest stilte først. Når solidariteten og rettferdigheten svekkes, rammes de svakest stilte ekstra hardt. Det går an å snu denne utviklingen. Det går an å forme et samfunn der respekt, rettferdighet og omsorg er de viktigste honnørordene som handlingene styres etter.
Vi skaper samfunnet vårt hver eneste dag. Det vi gjør i dag har betydning for hvordan morgendagens holdninger og verdier vil se ut. Mange har tenkt viktige tanker før oss. Jeg har lyst til å sitere en mann som har sagt mye klokt, Knut Eilert Løgstrup. Han sier: "Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd. Det kan være meget lite, en forbigående stemning, en opplagthet man får til å visne eller som man vekker, en lede som man utdyper eller hever. Men det kan også være så forferdelig mye slik at det simpelthen står til den enkelte om den andres liv lykkes eller ikke."
Jeg drømmer om at solidaritet og omsorg for hverandre skal prege våre verdier og holdinger de neste hundre år - ja lenger enn det også.
Oslo 01.06.04
Helen Bjørnøy
| 
|
|
|
